15.05.2013 / 20:29 / Filed Under: Historie: Revenge - Sesong 1

Revenge - del 52: "Everyone is sas, but happy"

 

Noen timer senere.. 

 

Jeg la meg forsiktig ned i sengen til meg og Jason. Det føltes herlig å endelig kunne legge seg ned i senga, med følelsen av at både Jason og Austin har det bra. Jeg snudde meg forsiktig rundt, og øynene til Jason møtte meg, armen hans lå over kroppen til Austin. Kroppen til Austin lå vendt mot Jason, og jeg visste at Jason elsket følelsen av å ha sønnen sin tilbake i hans trygge armer. Noe jeg annet jeg er også er sikker på, er at Jason kom til å bli mye mer overbeskyttende enn før. Jeg visste han kom til å sørge for hvor Austin var, når som helst, hvor som helst og når tid som helst.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om denne dagen. Alle var trist, men samtidig glad. Det var en dårlig dag, fordi nå er Alex tilbake. Men Austin derimot, han er tilbake. For godt. Var dette planlagt? Var det meningen at denne dagen skulle være den beste, men samtidig beste dagen i livet til meg og Jason? Maria hadde verken sett på meg eller snakket til meg. Det å se henne i dag, var forjævlig. Måten hun gråt på. Måten hun la seg over Jason sin begravelse på. Det gjorde vondt å se henne, og jeg kunne føle Jason sine smerte langt inni hjertet mitt. Jeg visste at dette var en følelse Jason kom til å leve med for resten av livet sitt. Det irriterer meg, det irriterer meg at han skylder på seg selv, når sannheten er det at: ingenting er hans feil. Jeg skulle de andre, spesielt Maria kunne prøve å sette seg mer på Jason sin plass. For Jason fortjener ikke dette, han fortjener ikke å leve livet sitt med denne sorgen.

 

 

"Kelsey?" jeg flyttet øynene mine fra Austin og opp mot Jason sine øyne. Jeg så spørrende på han, et tegn på at han skulle fortsette. "Jeg elsker deg" hvisket han og et lite smil dukket opp rundt munnen hans, men samtidig så kunne jeg glimte tårer i øynene hans. "Jeg elsker deg også" hivkset jeg og la hånden min over hånden hans som lå plassert på ryggen til Austin. "Og jeg er lei meg" hvisket han og snufset samtidig som han tørket bort tårene sine. "Jeg vet du føler dette er din feil, jeg vet du ikke vet hvordan du skal føle om denne dagen, men Jason, du er ikke den eneste. Vi alle tenker sånn. Ingen av oss vil at du skal leve med denne sorgen for resten av ditt liv. For sannheten er det at, du gjorde ingenting galt. Du prøvde ikke å gjøre annet enn å beskytte din egen sønn. Maria vil forstå det en dag, men hun trenger tid" sa jeg.

 

"Uansett hva du sier, så vil det ikke forandre faktumet om at jeg drepte min egen bror, Kelsey" svarte han. "Jeg vet Alex ikke er sur på deg, jeg er sikker på at han forstå deg, og står i himmelen nå, ser ned på deg og tenker at du er verdens beste bror. At han elsker deg. Jeg vet han forstår deg" mumlet jeg og tørket bort tårene til Jason. "Tror du det?" han så spørrende på meg. Jeg nikket. "Jeg er sikker" sa jeg. "Fra og med i morgen, vil alt være en ny start for oss, Jason" sa jeg og så på han. "Austin er tilbake, Alex er borte, Maria bor ikke her lenger. Det er en ny start for alle oss tre. Vi har sjansen til å dra her i fra Jason. Vi kan starte et nytt liv" sa jeg og satte meg opp i sengen. "Vi har tonnevis av penger, jeg kan søke inn på univeristet og studere, få meg en jobb" sa jeg og så ned på han. "Politiet har ikke tatt oss enda, vi må slutte, før det faktisk skjer noe som gjør at vi blir arrestert" sa jeg og så ned på han. Det var dette jeg ville. Flytte vekk sammen med Jason og Austin. Starte et nytt liv. "Vi drar, så fort som mulig" sa han og så på meg. "Vi slutter, blir en familie, og starter et nytt liv" hvisket han og tjenntok ordene mine. "Vi starter et nytt liv" hvisket jeg.

 

Dette er siste del av sesong 1! Vil dere at jeg nå skal fortsette på Revenge, eller på I'll take care of your son først?

-Esin


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
14.05.2013 / 13:37 / Filed Under: Historie: Revenge - Sesong 1

Revenge - del 51: "I won't hurt you"

Før jeg gikk reagert så hadde Kelsey allerede lagt Austin i armene sine. Hun presset den lille kroppen hans hardt inn mot brystet hennes, samtidig som jeg kunne se det på hele henne, at hun var overlykkelig. Jeg tørket noen av tårene som hadde falt fra øynene mine før jeg gikk fort og tok armene mine rundt Kelsey og Austin og klemte de begge hardt inntil meg. Hele kroppen min føltes ut til å sprekke av alle fyrverkeriene i magen min, alle sommerfuglene. Det var ubeskrivelig å ha Austin tilbake. Det var fantastisk å vite at han var trygg. Og jeg visste en ting, at jeg aldri skal la han gå igjen. Verken Kelsey, eller Austin.

 

"Vi må gå nå" hvisket jeg etter en stund. Klokken var litt over tolv, og vi skulle være ved kirken klokka 12. Kelsey reiste seg opp fra trappen. "Vi må skifte klær, dusje han, gi han mat" sa hun og så ned på Austin, alt han hadde på seg var en bleie og et teppe rundt kroppen sin. Han så sliten ut. Så ikke ut som om han hadde dusjet heller. Jeg så usikkert bort på henne. "Selve begravelsen starter klokken 1, du kan dra bort nå, jeg dusjer Austin, og jeg tar han med bort, okei?" Jeg ristet på hodet, jeg skulle ikke la hun ta seg av han nå, helt alene. "Jeg sender melding til de andre, og sier vi kommer snart" sa jeg og tok opp iPhonen. "Jason. Det er DIN familie, du må være der" sa hun og så medfølende bort på meg. "Men jeg vil ikke gå fra han.." hvisket jeg og strøk hånden min over kinnet hans. "Du går ikke fra han, jeg bruker mindre enn 15 minutter, jeg lover" sa hun og strøk hånden sin over armen min. "Greit" mumlet jeg før jeg bøyde meg ned og kysset Austin hardt på hodet "Jeg elsker dere".

End of Jason's pov

 

Large 

 

"Nå skal mamma dusje deg" hvisket jeg mens leppene mine forsiktig var inntil pannen til Austin. Han så opp på meg, men han sa ingenting. Jeg kunne se han var redd. Jeg var redd han skulle være redd meg nå. Hva om ingenting ville bli som før? Hva om Austin var redd sine egne foreldre? bare tanken av hvordan Austin måtte ha det nå, gjorde meg kvalm og trist. Jeg tok av han bleien, og kastet dne i søppelet, før jeg forsiktig la han ned i det varmet vannet. I det jeg slapp kroppen hans, skvatt han og så opp på meg med de store øynene sine. "Shh, mamma er her, jeg vil ikke gjøre deg noe vondt" hvisket jeg og holdet de små hendene hans i mine, bare for at han skulle roe seg ned. "Sett deg ned" hvisket jeg og så på han, samtidig som jeg hjalp han forsiktig med å sette seg ned i vannet. 

 

Jeg lot Austin sitte i vannet i noen minutter, til vanlig ville han ha leket, sprutet vannet på meg, mens nå? han satt helt i ro og så på meg hele tiden. Det var ingenting annet en tortur å se han slik som dette. Det gjorde vondt i hjerte. Det knuste meg.  Jeg tok shampoen hans og klemte litt av den ut i hånden min. Jeg rakk boksen mot Austin. "Vil du også ha litt?" sa jeg og så forsiktig bort på han. Han så lenge på meg, før han forsktikg tok den lille hånden sin opp fra vannet. Han åpnet håndflaten sin og rakk hånden sin mot shampoen. Jeg presset svakt på boksen, slik at han fikk noen dråper inni hånden sin. Han tok hånden opp på hodet før han begynte å massere hodepunnen sin. Jeg smilte litt før jeg begynte å smørre hendene mine utover kroppen hans. Jeg var forsiktig, prøvde å ikke skremme han eller få han til å føle seg utrygg i mine hender. For i mine hender, så er han trygg. Og jeg vil at han skal forstå det. 

 

 

Mer? dere har vært ganske sløv med kommentarer i det siste..og jeg har vært sløv med å blogge. Hva om vi alle skjerper oss? :)

-Esin


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
11.05.2013 / 23:30 / Filed Under: Historie: Revenge - Sesong 1

Revenge - del 50: "Austin?"

 

 

"Kelsey, våkne" hvisket jeg og strøk hånden min over håret hennes. Det er fredag i dag, og i dag er dagen - Alex sin begravelse. Kelsey åpnet øynene sine, og etter noen sekunder hadde jeg øynene mine rettet rett inn mot hennes nydelig øyne, øynene som alltid fikk meg til å falle inn i drømmeland. "Jeg er våken" gjespet hun og satte seg opp samtidig som hun gnidde hendene sine inn i øynene sine, for å våkne mer. "Hva er klokken?" sa hun og så trøtt opp mot meg. "Halv 12, du har 20 minutter på å gjøre deg klar" mumlet jeg og hun nikket før hun satte seg opp i senga. 

 

"Jeg går ned, bare gjør deg klar" mumlet jeg og reiste meg opp fra sengen. "Jason?" Ariana stoppet meg ved å ta et tak i hånden min. Hun reiste seg opp fra sengen, og stilte seg rett foran meg. "Kondolerer" hvisket hun og strøk hånden sin over kinnet mitt, hvor en av tårene mine lå. Jeg nikket bare lett med hodet, som et takk før jeg kjente armene til Kelsey snike seg rundt midjen min før hun klemte kroppen sin hardt inn mot min. "Jeg elsker deg" hvisket hun og slapp meg før hun lente seg opp mot leppene mine og plasserte et kyss på leppene mine. "Jeg elsker deg også" mumlet jeg og kysset pannen hennes.

 

Tumblr_mig6c74xi41qmxck2o1_500_large
Jeg gikk ned i stua og satte meg ned i sofaen, med hodet i hendene mine. Jeg prøvde å holde tårene inne, jeg prøvde å stå sterk, men jeg klarte det ikke. Jeg er svak som aldri før. Men likevel, så følte jeg at det var en liten gnist inni magen, jeg følte det var noe å se frem til dag. Men hva kunne det være? jeg hadde ingen anelse. Hjertet mitt forteller meg at det vil skje noe bra, snart men jeg aner ikke hva. Hva om denne gnisten ikke er positivt? men negativt? Hva om noe skjer under begravelsen?  Jeg satt for meg selv i sofaen i noen minutter til, kanskje 5 minutter? jeg aner ikke. Bryr meg ikke heller. Men det tok i hvert fall ikke lang tid før jeg hørte hælene til Kelsey slå i trappetrinene på vie ned. Jeg reiste meg opp og tok tak i bilnøklene til rangeroveren før jeg lot iphonen min gli ned i lommen min. "Er du klar?" mumlet jeg og så slitent bort på Kelsey. Hun hadde på seg en svart kjole, svarte pumps, ingenting sminke mens håret hennes hang nedover skuldrene hennes. Hun nikket før hun tok tak i hånden min samtidig som vi slukket alle lysene på vei ut. "Hvor er husnøklene?" mumlet hun og så mot meg, jeg trakk skludrene oppover. "Jeg har ingen anelse" sa jeg og så bort på henne. "Vent her" sa Kelsey før hun gikk fort inn på kjøkkenet, hun kom tilbake sekunder senere med nøklene i høyre hånda si. "Nå kan vi gå" sa hun og åpnet døren. Hun skulle til å la foten hennes trøkke ut av døren da jeg  fort løp og tok tak i armen hennes slik at stoppet henne. "KELSEY" skrek jeg og dro henne tilbake. Kroppen min stivnet, og øynene mine satt fast i bakken. "Austin?" hvisket jeg og så ned på bakken, hvor den lille kroppen til sønnen min. Sønnen min som jeg ikke hadde sett på dagevis. Sønnen min. Det var det viktigste. 
Mer? denne delen sugde ræv.
-Esin

{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
10.05.2013 / 20:37 / Filed Under: Historie: Revenge - Sesong 1

Revenge - del 49: "It was a fucking's secret?"

 

"Jeg hater deg". Jeg så fort ned mot gjengen sin retning, Maria hadde reist seg opp nå, og kom med raske skritt mot meg. "Jeg hater deg" ropte hun og slo til meg på brystet. "Hva faen?" hørte jeg Kelsey rope, hun løp fort bort til Maria og dro henne vekk fra meg. "Han drepte Alex" ropte hun, og jeg kunne se hvordan tårene hennes fosset ut. "Det var ikke med vilje" ropte Kelsey og dyttet Maria unna, før hun kom bort til meg og holdt hardt rundt meg. Jeg var glad Kelsey forsto, men samtidig hadde Maria rett. "Jeg bryr meg ikke, han drepte kjæresten min" ropte hun og dyttet Kelsey unna meg.

 

"Hva faen?" Eric reiste seg plutselig opp og så rart på Maria. "Kjæreste?" sa han og så rart på henne. Maria presset øynene sammen, og la hodet i hendene sine, mens alle så rart bort på henne, inkludert meg. "Hva snakker du om?" hvisket jeg og så opp på henne. "Det var en hemmelighet" ropte hun, samtidig som kroppen henns ristet av gråtingen hennes. "Det var en jævla hemmelighet? Hilken hemmelighet?" mumlet jeg og så rart på henne. "Jeg og Alex har vært sammen i et par måneder.." mumlet hun og tørket tårene sine. "Vi sa det aldri til dere, egentlig fordi vi ikke turde" mumlet hun og så opp mot oss. "Men når jeg akkurat hadde kommet tilbake, så virket det som om han likte Kelsey?" sa jeg og så rart på henne. "Vel, det var bare for at ingen skulle finne ut om oss" ropte hun og slo ut armene sine i været. Jeg så sjokkert opp på henne. 

 

"Det er ikke det som er poenget her, poeneget er at DU drepte han" ropte hun etterhvert og pekte mot meg. "Hold kjeft" ropte Kelsey og så stygt på henne. "Kelsey..hun har rett" mumlet jeg og tok hånden til Kelsey, men hun trakk den vekk og reiste seg opp. "Jeg driter i om du gjorde, det eneste jeg bryr meg om, er at du faen meg ikke skal sitte igjen med den skylden" ropte hun og tørket sine egne tårer. "Jeg trenger ikke at DU, skal ødelegge kjæresten min" ropte hun denne gang og så mot Maria. "Ødelegger han?" sa hun og lo mot Kelsey. "Jeg forteller han fuckings sannheten" ropte hun tilbake. "Nei, det gjør du faen ikke" ropte jeg og dyttet henne hardt slik at ryggen hennes traff veggen. "Var det du som gjorde det?" hvisket mamma og så mot meg. "Mamma, hør -" "Nei, jeg vil ikke høre" ropte hun og holdt foran ørene sine, hun løp fort ut av rommet, med pappa i hælene sine. "Pappa" skrek jeg og reiste meg opp fra sengen, men til ingen nytte, Kelsey holdt meg igjen. "Det ordner seg" hvisket Kelsey og klemte meg hardt inntil seg. "Jeg lover" la hun til mens jeg gravde hodet mitt ned i nakken hans. "Jeg hater meg selv" gråt jeg og klemte kroppen hennes hardt inntil min.

 

Large

 

De neste timene gikk, sakte. Kelsey satt lent inntil veggen, mens jeg hadde hodet mitt i fanget hennes. Ingen av oss hadde snakket etter hendelsen inne på rommet noen timer tilbake. Jeg og Kelsey satt hjemme hos meg, mens de andre var ute, for å gjøre alt klart for Alex sin begravelse. Maria derimot, lå oppe på rommet, hun hadde heller ikke sagt noe til verken meg eller Kelsey. Alt jeg klarte å tenke på nå var Alex, mamma og pappa. Foreldrene mine må ha en stor frykt mot meg nå, og det er det siste jeg trenger. Mamma sin frykt spesielt, er det minste jeg trenger. Mamma bettyr så mye for meg, og jeg elsker henne ekstremt mye. Mer enn noen vil forstå.

 

"Jeg er sikker på at både Pattie og Jeremy bare trenger tid" hvisket Kelsey og tørket bort tårene mine som jeg hadde klart å felle mens jeg tenkte. Tenkte på hvor stort dette helvette hadde vært de siste dagene. Politiet hadde heller ikke funnet ut en dritt om Austin enda, men de hadde ikke gitt opp enda. Og det er jeg glad for. De har undersøkt i 3 dager, jeg skulle sørge for at de holdt på i 3 år, om det var det som måtte til. En ting var sikkert, og det er at jeg skal ha sønnen min tilbake, like hel, og frisk som han var da han ble tatt. "Jeg savner de sånn" mumlet jeg og satte meg opp, slik at jeg satt rett foran henne. "Jeg også Jason" mumlet hun og tok hendene mine. "Men dette skal ordne seg" la hun til og strøk tommelen over hånden min. "Hva er det du alltid pleier å si til meg når noe er galt?" hvisket hun og så på meg. "Everything's gonna be alright" mumlet jeg.

 

Mer?

-Esin


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
09.05.2013 / 18:21 / Filed Under: Historie: Revenge - Sesong 1

Revenge - del 48: "Sorry"

 

Jason's sitt synvinkel

"H-hæ?" hvisket jeg og så opp mot legen. Ordene hans sa gikk bare ikke inn i hjernen min. Det kunne ikke være sant. "Jeg beklager veldig mye Mr.McCann" mumlet han og kom nærmere meg. Han la hånden sin på skulderen min. "Jeg vet broren din elsker deg, og han vil alltid være her inne" sa han og pekte på hjertet mitt. "husk å stå sterkt, kondolerer" mumlet han og klappet meg lett på skulderen, før han gikk bort fra oss. Jeg sto helt i ro. Øynene mine var åpne, jeg klarte ikke blunke, men likevel dryppet tårene ut av øynene mine. "Nei, nei, nei" ropte jeg før jeg løp mot døra inn mot rommet til Alex hvor han hadde vært siden han hadde blitt innlagt. "Alex" skrek jeg og slo hardt i ruta til rommet. Jeg visste at han hørte meg, han var ikke død. Det bare går ikke. "ALEX" ropte jeg høyere og sparket veggen  enda hrardere før jeg gikk bort til døren. Men til ingen nytte, døren var låst. "Åpne for faen" skrek jeg og sparket veggen samtidig som jeg slo døren. Tårene rant bare nedover. Det var ingen som stoppet meg, jeg så fort mot gjengen min, som lå knust alle sammen, hele gjengen min. Min gjeng. Jeg kunne se tårene til mange av de, hvordan øynene dems begynte å bli hoven av all gråtingen, allerede. Inkludert Kelsey, jenta jeg elsker, hun gråt, og det var min feil. Hvordan kjæreste er jeg? I det verste fall, hvordan menneske, er jeg? Jeg hadde gitt denne sorgen til henne, til gjengen min. Familien min. Det var jeg som hadde drept Alex. "ALEX, ÅPNE DØREN" skrek jeg og slo hardt i døren nok en gang. Jeg klarte ikke slappe av. Jeg klarte ikke å kontrollere meg. Jeg kunne føle blikket til alle på meg, det hadde samlet mange folk rundt meg nå. Men hvor mye brydde jeg meg? fint lite.

 

"Mr.McCann" sa noen stemmer. "Kan du vennligst roe deg ned?" sa en annen sykepleier. De prøvde å holde meg fast, men jeg rev meg ut fra grepene dems. "Nei, han er ikke død" skrek jeg og slo til veggen en siste gang, før jeg kjente en enorm smerte slå gjennom armen min, noe som gjorde at tårene rant fortere nedover kinnene mine. "Helvette" gråt jeg før jeg falt sammen på bakken. "Vi trenger to leger til etasje 2, utenfor rom 126, akutt" mumlet en av sykepleierne inn i nødstilfelle-telefonen før hun satte seg ned foran meg. Hun dyttet meg til siden, slik at jeg lå på ryggen på bakken. Jeg kjente at sykepleieren tok et hardt grep i armen min, og det siste jeg kjente var følelsen av en sprøyte gli inn i huden på armen min. 

 

Large

 

Jeg våknet av alle snufsene i rommet. Jeg åpnet øynene mine. Det svidde å åpne øynene mine, sikkert fordi jeg hadde grått så mye. Jeg så rundt i rommet, hele gjengen, mamma, pappa, Kelsey, og noen av slektningene satt inne her. Noen av de lå på gulvet mens de gråt, andre sto lent opp mot veggen med øynene lukket. Noen satt i sofaen, mens gjengen? de satt helt alene for seg selv i et hjørne og holdt rundt hverandre. Jeg så fort på alle folkene, det gjorde vondt å se folkene jeg var glad i slik som dette, det fjorde ekstra mey vondt å vite sannheten at det var JEG som hadde gjort dette. Jeg hadde drept Alex. min egen bror. 

 

Alex, han som alltid har vært her for meg. Alex, han har som har vært som min far nummer to, i flere år. Alex, han som har lært meg hva som er rett og galt i verden. Alex, forbildet mitt. Broren min. Jeg kjente straks tårer bygge seg i øynene mine. Alex var personen som alltid hadde brydd seg om meg, som alltid hadde vært der for meg, ja, han gjorde feil, det gjorde jeg også, men likevel så endte vi alltid opp i bror klemmen vår. Alex betydde nesten mer enn alle for meg, om jeg ikke legger Kelsey og Austin inn i bildet, så er Alex den viktigste personen i livet mitt. Han var den som hadde lært meg å sykle, han var den som lærte meg nesten alt. Gud vet hvor jeg ville vært om det ikke hadde vært for Alex som alltid tok vare på meg. Uansett hva jeg gjorde, så sto han alltid med åpne armer mot meg, men nå? nå vil jeg aldri se han igjen, nå er han vekke for alltid, og jeg hadde drept han. Han har gjort så mye bra mot meg, og det klarer å gi tilbake til han er dette? døden? "Unnskyld" hvisket jeg og så opp i taket, nettopp fordi jeg vet at Alex sto der oppe nå, og så ned på meg.

 

Mer?jeg gråter. Neste del blir spennende eller, egentlig alle famrover. Husk 50:)

-Esin

 


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
08.05.2013 / 17:48 / Filed Under: Historie: Revenge - Sesong 1

Revenge - del 47: "No way"

Jeg så sjokkert bort på Maria. "No way" mumlet jeg og så på henne. "Jeg mener det Kelsey, noen må offre seg, og da gjør jeg det" sa hun bestemt og så meg rett inn i øynene. "Nei" sa jeg. "Vi må komme på en annen pan" sa jeg og satte meg godt til rette i stolen igjen før jeg så mot resten av folkene. "Kelsey, jeg er seriøs" ropte Maria opptatt. Jeg kunne se i sidesynet mitt at hun slo armene ut i været. "Nei" sa jeg bestemt og så oppgitt mot henne. Jeg ville ha Austin tilbake, og jeg ville at Alex skulle få skikkelig behandling, men jeg ofrer ikke min bestevenn for det. Det skjer ikke. 

 

"Jeg gjør det" sa plutselig en mørk stemme. Jeg snudde hodet mitt mot høyre, og så at en av guttene til Bruce hadde reist seg opp. Jeg så bort på Bruce som smilte stolt opp mot gutten. Jeg så opp på han med et sjokkert blikk. "Vil du seriøst gjøre det?" mumlet jeg og så opp mot han. Han nikket. Men jeg derimot, ristet på hodet. "Nei, jeg kan ikke ødelegge livet ditt" hvisket jeg og tørket en tåre som rant ned kinnet mitt. Gutten var på rundt min alder, det klarte jeg å se. "Jeg gjør dette fordi jeg vil, du ødelegger ingenting, jeg får god karma" sa han og lo litt da han sa den siste setningen. "Tusen takk" mumlet jeg og reiste meg opp. Jeg gikk bort til gutten og ga han en klem. Jeg skjønte ikke hvorfor han gjorde det, det skal jeg ærlig si. "Har du familie?" mumlet jeg og så på han. Han nikket. "Kjæresten og datteren min" sa han og så ned på meg. Det stakk i hjertet, han skulle forlate de, for min, Jason, Alex og Austin sin skyld. "Jeg skal sørge for at alt er perfekt med de hele tiden, gi de penger, mat, alt de trenger" jeg snudde meg mot Jason som nå hadde reist seg opp han også. Jeg nikket meg enig i ordene hans. "Tusen takk" hvisket gutten. "Jeg gjør dette, fordi jeg prøver å sette meg selv i deres situasjon, hadde noe skjedd med datteren min, eller Bruce, så hadde jeg ikke klart meg" mumlet han og ga meg et lite smil.

 

 

 

2 dager senere.

 

Jeg satte meg ned ved siden av Jason etter å ha kjøpt kaffe til oss. De to siste dagene har vært helt forjævlige. Nicolas, altså den ene mannen til Bruce har vært arrestert i to dager nå, jeg, Jason, gjengen og Jason sin familie har tilbringt de to siste dagene her med Alex som fortsatt ikke er våken enda, han er i koma, og nyhetene vi får, skremmer oss bare og mer, for hver gang legen kommer med nye nyheter. Det har ikke vært noe nytt fra Austin heller, men politiet leter, og vi alle sitter med håp i hjertet. "Her" sa jeg og ga det ene begeret til Jason. Han ga meg et svakt smil før han tok i mot kaffen. "Takk" mumlet han og tok et lite slurk. Jeg tror Jason er den som har de verst av alle, det er jeg egentlig helt sikker på. Jeg la hodet mitt ned på skulderen til Jason, før jeg tok den ledige hånden hans og flettet fingrene mine sammen med hans. 

 

"Jason?" hvisket jeg. Jeg så opp mot han og han så ned mot meg. "Jeg elsker deg, veldig mye" mumlet jeg og strøk han over kinnet. Han tok hånden min opp og kysset den mykt. "Jeg elsker deg også" hvisket han. "Veldig mye" la han til. Jeg lukket igjen øynene mine og lente meg opp etter Jason sine lepper. Kyssene hans var noen av de få tingene som klarte å få meg til å slappe av akkurat nå. Leppene mine gikk i takt med Jason sine, og jeg kjente tungen hans som strøk meg forsiktig over underleppa, jeg gjorde som han ville, og ga tungen hans tilgang inn til munnen min. 

 

"Beklager?" jeg trakk meg fort i fra Jason i det jeg hørte stemmen til Alex sin lege. Jeg reiste meg fort opp, og det samme gjorde Jason. "Jeg har noen nyheter til dere" sa han og så ned i papirene sine. "Men jeg vil at alle sammen som er her ofr Alex McCann, skal samle seg her først" sa han. Jason gjorde tegn til alle de andre som var her, og de sto noen sekunder senere, rundt oss, alle sammen. "Dere må vite at Alex har vært veldig sterk, ikke mange hadde holdt ut så lenge som han har gjort" mumlet legen og så mot oss alle. "Vi har gjort alt vi kan, vi har prøvd alt vi kan, men dessverre - det har ikke vært godt nok. Kondolerer". 

 

Mer? når denne delen blir postet, så er jeg på en fotballkamp, yeey! beklager for dårlig historie-blogging.........

-Esin


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
04.05.2013 / 18:54 / Filed Under: Historie: Revenge - Sesong 1

Revenge - del 46: "I have an idea"

Jeg la meg ned i senga til meg og Jason, etter at både meg og Jason hadde tatt oss en skikkelig, og fått gjort alt det nødvendige. Vi hadde blant annet lagt frem masse madrasser, tepper, dyner og puter til alle som skulle bli igjen hos oss nede. Vi hadde ikke hørt noe nytt fra Alex enda, men vi alle satser på å våkne til bedre nyheter i morgen, angående både Alex og Austin. Jason kom inn på rommet noen minutter etter meg, han dro av seg chachimomma buksa si før han kom og la seg ned ved siden av meg. Armene hans gikk fort rundt midjen min, og jeg ble dratt lenger inn mot brystet hans. Jeg visste at Jason ahdde det forjævlig nå. Det at han klarte å sykte Alex som han trodde var Josh, gjorde i hvert fall ikke saken bedre for han.

 

"Jeg er lei meg for å ikke holde løftet om å ikke sovne før vi finner Austin" hvisket han etter en liten periode med stillhet. Jeg snudde meg fort rundt til han, og jeg kunne se øynene hans som glinset av tårene gjennom mørket. "Jason, ikke si sånn" mumlet jeg og tørket den ene tåren som han ikke klarte å holde inne lenger. "Og jeg er lei meg for å ha drept Alex" hvisket han og flere tårer rant. "Du har ikke drept han" mumlet jeg og tok et tak i kinnene hans. "Det er en mulighet for at Alex kan overleve, og den muligheten skal hjelpe oss, okei?" hvisket jeg og så ned mot han. "Nei, det er ikke okei. De kulene er kuler som nesten ingen klarer å overleve med, og han fikk flere av dem" hvisket han og så opp mot meg ettersom at jeg satt lent over han. "Jason. vi må bare be" mumlet jeg og byøde meg ned. Jeg kysset pannen hans før jeg ga han et lite kyss på leppene. "Dette skal ordne seg" mumlet jeg. Men sannheten er at jeg er jævlig redd selv. På innsiden, ville jeg gråte selv. Men jeg måtte holde meg.

 

Large

 

"Vi må blande politiet inn i dette" mumlet Jason og så utover alle som satt rundt bordet. Klokken var 12 og alle hadde nettopp stått opp og spist frokost. Nå satt begge gjengene her og vi prøvde å finne ut hva vi skulle gjøre. "Det kan vi ikke" mumlet jeg og så opp mot Jason. "Om vi blander politiet inn, vil de også legge merke til Alex, og finne ut at du er den som har skutt han, og da havner du i fengsel" mumlet jeg og så inn i øynene hans. "Kelsey har rett" mumlet de andre. "Tror dere jeg bryr meg om det? Jeg offrer lett mange år i fengsel for sønnen min" ropte han frustrert. 

 

"Nei Jason, jeg kan ikke miste deg også" mumlet jeg og tok håndne hans som lå på bordet. "Vi må finne en annen løsning for dette. Og om de tar deg, så vil det være lett for dem å misstenke oss for noe, finne ut noe vi har gjort, så ender vi alle i fengsel" la Bruce til. "Det stemmer også" sa jeg og så opp mot Bruce. "Når vi har funnet Austin, og alt har ordnet seg så er det slutt for meg og dette, så jævlig" mumlet Jason og så ned i bordet. "Hva mener du?" Chuck så bort mot Jason. "At jeg skal slutte med kriminalitet, politiet har ingen bevis på noen av oss her inne enda, og vi alle har muligheten til å slutte med dette, før vi er tatt, og fortsette livet, på en skikkelig måte" mumlet han og så utover alle. Jason hadde faktisk rett, vi alle hadde muligheten til å slutte med dette, nå som politiet ikke har noen bevi sfor oss, eller noe som kan tyde på at de har retten til å arresetere oss, så kan vi faktisk gi opp dette. "Men om vi gir opp, betyr det ikke at fiendene vår gir opp" sa jeg. "Men før vi stopper med dette, så skal vi kvitte oss med alle fiendene" sa Eric, akkurat som om han hadde lest tankene til Jason som satt og nikket seg enig. 

 

"Vi har ikke tid til å diskutere dette nå" ropte Maria frustrert ut. "Jeg har en idee for hva vi kan gjøre" sa hun og smilte litt. Jeg så spørrende bort på henne. "Jeg melder meg til politiet for å ha vært den som har skutt Alex. Da blir jeg arrestert, dere andre kan fortsette å lete etter Austin, og vi kan sende Alex inn til sykehuset, hvor han kan få skikkelig behandling" sa hun og så utover mot oss alle.

 

Mer? 50 u know. mange skrivefeil, menja

-Esin


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
03.05.2013 / 17:19 / Filed Under: Historie: Revenge - Sesong 1

Revenge - del 45: "Do you feel any better?"

Kelsey bet seg svakt i leppa og så ned i gulvet, jeg kunne også glimte noen tårer. Mer trengte hun ikke å si, jeg visste det ikke gikk bra med Alex. Jeg blunket fort et par ganger samtidig som jeg strevde for å ikke knekke sammen, igjen. Det var en jævlig følelse å gå rundt med. Det at jeg var den som hadde gitt Alex alle disse skuddene. Kelsey la armene sine rundt midjen min, hun visste jeg trengte denne klemmen nå. Hun så opp i øynene mine, øynene hennes var fulle av tårer, og hun var rød rundt øynene. Hun sorget mye innvendig, det vet jeg. Jeg kjenner henne såpass. Men på tider som dette, er de tidene hun tøffer seg mer opp i også. Hun tørket sine egne tårer, før hun la armene sine rundt nakken min, hodet mitt presset hun nedover, slik at jeg hadde hodet mitt liggende på skulderen hennes, det gjorde meg avslappet å være i nærheten av henne. Det føltes godt å vite at hun var her. Jeg kjentene fingrene hennes gli gjennom det brune håret mitt, alle bevegelsene hennes ga meg fyrsninger nedover ryggen. 

End of Jason's pov//

 

Hodet mitt lå forsiktig bøyd over Jason sitt hodet, jeg trakk inn den herlige duften av han, samtidig som jeg prøvde å tenke positivt. Som om det ikke var nok med Austin, så var vi nære på å miste Alex også nå. Jeg er målløs. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Den ene delen av meg ville at Alex skulle bli frisk med en gang, slik at vi kunne dra ut å lete etter Austin, sammen. Men nei, til min og Jason sin flaks, så skjer det alltid flere ting i slike hendelser som dette. 

 

Selv om jeg prøvde, så klarte jeg ikke å legge Austin vekk fra tankene mine. Hadde han det bra? det var alt jeg brydde meg om. Så lenge han hadde det bra og ble godt tatt vare på, så er jeg mer enn nok fornøyd. "Går det bra?" hvisket jeg og trakk meg litt vekk i fra Jason. Jeg kunne føle det på bevgelsene hans i nakken min at han nikket, et tegn på at han følte seg litt bedre. Men hvem er det han prøver å lure? Jeg har kjent Jason i flere år, og ingen kjenner han bedre enn meg. Jeg vet det veldig godt at han ikke er noe bedre i det hele tatt. Kjenner jeg Jason rett, så vil han bare ligge i sengen, slappe av og samle energi til å fortsette i morgen. Jeg tok håndne hans og flettet fingrene mine inn i hans før jeg dro han med meg opp trappen. Det er ikke vits å være igjen nede med de andre. Jeg åpnet forsiktig døren til mitt og Austin sitt rom, og det første som traff meg da vi kom inn var den herlige duften av Austin, barnesengen hans som lå helt tom på enden av rommet. Jeg tok av meg klærne mine, før jeg gikk inn på badet samtidig som jeg dro Jason med meg inn.

 

Tumblr_mj0txdxqiu1s78o2eo1_500_large

 

Jeg skrudde forsiktig på vannet i boblebadet inne på badet. Noe jeg og Jason trenger nå, er en dusj, og slappe av. Jeg snudde meg rundt, og Jason hadde kledd av seg til undertøyet han også. "Sett deg ned" mumlet jeg og pekte på boblebadet som allerede var fult opp med varmt vann. Jason gjorde som jeg sa, og noen sekunder senere satt han oppi boblebadet. Jeg dro ned stroppene på bhen min før jeg satte meg ned mellom føttene hans. "Kan du ta av bhen?" mumlet jeg og snudde hodet mitt litt bakover slik at jeg kunne se han i sidesynet mitt. Jeg kjentene armene til fikle med bhen min under vann, og den falt fort av. Jeg dro av meg og kastet den på gulvet før jeg lente meg tilbake på brystet til Jason. Vannet rakk både meg og Jason over brystet. Hendene til Jason gikk rundt midjen min bakfra og tok et grep i hendene mine. Jeg smilte litt for meg selv før jeg lukket øynene mine. Jeg slappet skikkelig av. Prøvde å ikke tenke på alt det forjævlige styret som skjer rundt oss. 

 

"Går det bedre nå?" mumlet jeg etter en stund, med øynene mine lukket fortsatt. "Jeg føler meg bedre, takk" hvisket han og kysset meg lett på skulderen. "Det er ingentig å takke for vet du" mumlet jeg tilbake. "Jeg elsker deg" sa han, og de ordenee klarte virkelig å dra smilet mitt litt lenger opp. "Jeg elsker deg også, Jason. Og det vet du" svarte jeg. Jeg satte meg litt opp før jeg snudde hodet mitt mot hans. Jeg la leppene mine over hans inn til et mykt kyss før jeg trakk meg fra han. "Nå, la oss dusje skikkelig, stelle oss, legge oss, vi begge vet at det vil bli en hard dag i morgen også, og det er best om vi har energi" sa jeg og strøk han over kinnet. Han nikket seg enig i ordene mine.

 

Beklager ingen deler på noen dager, men har vær opptatt og twitter fanger virleig oppmerksomheten min! @swaglikejuju om dere vil followe meg! husk 50+ :)

-Esin


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}