01.12.2013 / 14:27 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 49 #2 - lang + siste del

Daaaa er dette slutten av historien min for denne gang. Planen for meg videre er egentlig å slutte med historieblogging, ettersom det tar alt for mye tid. Esin kommer til å erstatte plassen min som historieblogger videre. Tusen takk for ALLE fine kommentarer jeg har fått, og jeg setter så utrolig stor pris på det! Esin skal begynne med en helt ny historie imorgen (satser vi på). Som en avslutning av det hele har jeg brukt hele dagen på å skrive den aller siste delen for dere.


 

Jeg forsto han veldig godt. Jeg syntes jeg var veldig irriterende selv, men det var ikke noe jeg kunne gjøre med det. Eller jo.. Jeg kunne skjerpe meg. ''Beklager Alfredo'' svarte jeg trist. ''Det går fint. Du har vært igjennom mye, så jeg forstår deg. Men husk at Justin har vært igjennom dobbelt så mye mer enn det du har, faktisk mer.'' sa Alfredo fort. ''Hva mener du?'' spurte jeg nysgjerrig. ''Fortalte han deg ikke om den hemmelige beskyttelsen?'' spurte Alfredo meg. ''Hva snakker du om?'' spurte jeg raskt, og fant fort ut at det var mer i saken enn det Justin hadde innrømmet for meg.

__________________

''Justin.. Han har jo beskyttet deg hele den tiden'' sa Alfredo fort. ''Hva snakker du om? Til meg sa han at han hadde veddemål med Richard'' svarte jeg fort. ''Ja, og det er sant. Men grunnen til at han hadde det veddemålet med Richard var fordi han ville heller at du skulle bli såret av han selv enn av Richard. Fordi... Hvis du ble såret av Richard, og vel.. Reagerte på denne måten som du reagerte nå, så visste Justin at han ville gjort noe dumt med deg. Du skjønner, Justin har visst om Richard i evigheter. Hele sommeren brukte Richard på å voldta uskyldige jenter, og nærmest torturere dem til døde. Justin var selv med på en episode'' sa Alfredo rolig. ''Hva? Var Justin med på å voldta en uskyldig jente?'' spurte jeg raskt. ''Neida, nei aldeles ikke. Men han var der og så på. Han så hvordan jenta ble helt ødelagt mens Richard holdt på. Richard fortalte Justin at hvilke som helst irriterende jente, eller jente generelt kom til å ende opp slik'' svarte Alfredo. Jeg var i sjokk. ''Men hvorfor sa ikke Justin noe?'' spurte jeg forsiktig. 

 

Alfredo ristet på hodet. ''Han visste vel ikke hvordan han skulle fortelle deg det. Han tenkte vel du kom til å hate han enda mer for at han ikke gjorde en dritt da den uskyldige jenta sitt liv ble helt ødelagt på grunn av Richard. At han faktisk hadde veddemålet var dårlig gjort i seg selv.. Kanskje han heller ikke rakk å si noe?'' foreslo Alfredo. Det kunne jo faktisk være sant. Jeg hadde jo bedt han gå ut av rommet mitt før han rakk å si stort mer. Selv ble jeg skuffet over at Justin ikke kjempet for å bli igjen på rommet, men jeg måtte ikke være så forbanna idiot og bli skuffet over slike småting. ''Jeg har ødelagt alt dette... Hva skal jeg gjøre'' spurte jeg Alfredo, livredd for at jeg hadde mistet Justin for godt. ''Jeg har en liten idé. Men husk.. Du har ikke ødelagt noe. Du har retten til å være sint fordi Justin løy til deg, men han var nødt til det. Husk at han på en måte gjorde det opp for deg da han reddet deg ut fra det hele'' la Alfredo til. ''Jeg vet'' svarte jeg.

 

''Men hør på meg nå. Justin er allerede på vei til flyplassen for hans konsert i Paris. Etter en del ombookinger på grunn av hele hendelsen så valgte Justin og bare fortsette med hele den lille turneen. Han er i det verste humøret ever, og gir sikkert en god faen i alt. Det første han ba vakten om før han dro, var en flaske med ren sprit. Så... VI har mye å gjøre. Jeg får Scooter til å booke flytur til Paris for oss i kveld om du klarer deg?'' spurte Alfredo. ''Count me in'' sa jeg fornøyd. 

 

louvre

 

Jeg hadde ikke rukket å snakke med Jennifer, Ryan, Chaz eller mamma ettersom meg og Alfredo valgte å ta det første flyet som gikk til Paris. Og det skal jeg love dere var en lang tur. ''Konserten starter om et par timer vet du'' sa Alfredo bak ryggen min. Jeg sto helt alene for meg selv et helt tilfeldig sted i Paris. Menneskene som gikk forbi meg var så opptatt og så utrolig glad. Kjærestepar som gikk forbi meg var for opptatt med seg selv, mens her sto jeg.. Helt alene i den romantiske byen. Jeg bare håpet alt ville gå bra i kveld. ''Jeg vet det, og jeg vet ikke hva jeg skal gå med enda'' mumlet jeg. ''Trodde du gikk på shopping?'' spurte Alfredo meg. ''Ja, men shopping alene er ikke gøy'' mumlet jeg. ''Vel.. Flaks for deg at jeg kjenner jenter godt. Jennifer og de andre lander om cirka en halvtime og tar en drosje derfra til arenaen. Jeg derimot har allerede fikset outfit for deg til kvelden. Den perfekte avslutningen ville vært om du ble hans one less lonely girl'' sa Alfredo fort. Jeg fikk sjokk.

 

''JEG? Foran 28.000 mennesker? I Paris? Jeg tror ikke helt du har tatt pillene dine i dag Alfredo'' sa jeg raskt. ''Nå må du slutte! Jeg har hørt det er en hver jentes drøm'' sa Alfredo fornøyd. ''Men.. Tenk så kleint!'' ropte jeg ut, så flere mennesker snudde seg. ''Det blir aldeles ikke kleint! Det blir et fantastisk øyeblikk, jeg lover'' sa Alfredo. ''Greit, jeg stoler på deg'' svarte jeg, uten å tenke over det jeg hadde sagt. ''Supert, da tar vi første drosje til arenaen nå med engang. Scooter venter på oss der. Har hørt han har tatt med seg Ariana Grande som oppvarmingsartist, enda bedre'' smilte Alfredo. ''Uuu'' plagde jeg han. ''Men serr, det blir fantastisk'' avsluttet han. 

 

 

mischief managed. | via Tumblr

 

Kvelden hadde så vidt lagt seg over Paris som et grått teppe. ''Jennifer! Ryan! Chaz! Mamma!'' ropte jeg glad, og omfavnet alle fire som sto i sminkerommet mitt. ''Vi kom nettopp'' sa mamma glad. Vi sto midt i en gruppeklem i det Scooter braste inn i rommet. ''Vi må ordne henne, One Less Lonely Girl sangen er på om 45 minutter'' sa han fort. ''La oss få litt tid for oss selv, mr. Braun'' klagde mamma, som fortsatt hadde armene sine rundt meg. ''Selvfølgelig, det var bare en liten påminnelse'' mumlet Scooter. ''Mamma hvordan går det med deg?'' spurte jeg rolig. ''Vel.. Det går som det går. Din far og jeg skal skilles, men det går bra. Jeg hadde en liten misstanke fra før av om utroskapet, men jeg håper det går fint for deg.'' sa mamma rolig. ''Selvfølgelig mamma, alt som gjør deg og pappa lykkeligere'' svarte jeg. Jeg måtte nesten innrømme det var trist at de skulle skilles, men jeg forsto jo hvorfor. ''Oooog vi flytter ut til et annet hus, mens faren din flytter til et sted litt utenfor Los Angeles. Det er perfekt for jobben hans. Han lovde å aldri være ute etter Justin mer på grunn av det han har gjort, og ba meg fortelle deg at du kunne besøke han når som helst'' sa mamma glad. ''Nå er jeg lykkelig!'' svarte jeg glad.

 

''Det er jo perfekt for deg da, *dittnavn*. Faren din bor jo nær Justin sitt egentlige hjemsted. Nå som Justin er helt på igjen med karrieren sin så må han sikkert flytte tilbake igjen til sin opprinnelige by.'' sa Chaz fort. ''Neh, han sa til meg at han forblir i Denver. Mest på grunn av at det er en rolig by, og fordi brødrene hans bor der. Nå som Richard er ute av veien, er det egentlig det perfekte sted'' sa Ryan. ''Jeg driter i hvor folk er, så lenge de er trygg. Men jeg må skifte og få på meg noe klær, jeg skal på scenen snart!'' ropte jeg stresset. ''Slapp av, that's what friends are for'' sa Jennifer glad, og tok opp en svær sminkepung. ''Jeg elsker dere alle så høyt'' svarte jeg med tårer i øynene. Selv om jeg hadde vært igjennom mye på kort tid, kunne jeg trygt si at nesten alt var perfekt nå. Det eneste som manglet i livet mitt var Justin. Jeg så på klærne Alfredo hadde kjøpt meg ettersom vi forlot alt i Mexico, og jeg var stort fornøyd. ''Han kjenner meg'' fniste jeg, og tok ut klærne. ''Åjadda! Hotellet sender forresten kofferten din med klærne du forlot om et par dager, så da er det også i orden'' sa mamma med et smil. ''Supert!'' ropte jeg fornøyd.

 

Untitled | via Tumblr

 

 

Det var jo ikke et festantrekk jeg skulle ha, heldigvis. ''Du ser amazing ut'' sa Jennifer glad. ''Så absolutt vakker'' sa Ryan og Chaz fornøyd. ''Min eneste og nydeligse datter'' sa mamma fornøyd. ''Wow, du ser bra ut! Trodde Alfredo hadde kjøpt et festantrekk, men det var enda bedre. Liker håret ditt også'' sa Scooter glad. ''Supert!'' ropte jeg. ''Men nå må du på scenen min venn, One Less Lonely Girl er begynt og jeg ba dem ikke se etter noen i publikum ettersom vi har noe planlagt'' sa Alfredo mens vi gikk mot scenen.

 

TA PÅ VIDEOEN UNDER MENS DERE LESER VIDERE!

 

Jeg kunne høre Justin sin lidenskapelige stemme synge som om det var hans siste gang. ''Justin har forresten avslørt at han skal avsløre noe i slutten av konserten. Jeg vedder på at det er noe med at han vil gi opp alt, for det er typisk Justin. Gå ut der, gjør han glad, og la dette bli en søtere historie enn Romeo og Julie'' ropte Alfredo glad. ''WILL DO!'' svarte jeg. ''SUPERT! GÅ UT NÅ!'' ropte Alfredo. Før jeg visste ordet av det åpnet to dører seg som førte til scenen, mens to dansere løp mot meg for å dra meg bort. Hylet blant publikum ble enda sterkere, for nå var Justin sin one less lonely girl på scenen. Jeg var faktisk i sjokk. Lyset som traff meg var så utrolig stertkt, og musikken var høy. Hylet fra publikum toppet det hele! CJ og Jon følgte meg til stolen der One Less Lonely girl skulle sitte og nyte hvert sekund av det. Det som var i tankene mine var: Hva kom Justin til å si? Hva kom de andre til å si? Hva ville skje når han snudde seg? Jeg fulgte nøye med på der han danset foran.

 

''IM COMING FOR YOU ONE LESS LONELY GIRL!'' Jeg ropte og sang med selv. Tenk.. Jeg satt på en stol som var alle jenters drøm i denne store salen. Sangen roet seg litt ned og Justin snudde seg. Han fikk fortsatt ikke noe øyekontak med meg som viste at det var meg han så på. Men for hvert skritt nærmere han tok meg, følte jeg at hjertet mitt skulle stoppe. Endelig traff vi hverandres øyekontakt, og Justin stoppet helt opp med å synge. Han kom nærmere og nærmere, sikkert i veldig stor sjokk over at det var jeg som sto på scenen der og ikke en annen belieber. Jeg ga han et skjevt smil, og salen ble plutselig nesten helt stille. Musikken stoppet opp med å spille, og Justin kom nærmere. ''*dittnavn*?'' hørte jeg han si, og ellers egentlig hele salen. Jeg smilte enda mer og nikket. Jeg rakk ikke reagere stort mer enn at Justin løp mot meg og omfavnet meg i en klem. Da begynte plutselig hele publikum og skrike og rope igjen. Justin fjernet mikrofonen fra munnen hans. ''Bare fortsett, Justin'' smilte jeg. Justin gjorde et tegn med armen sin som fortalte arbeiderne at de skulle ta på musikken igjen. Justin fullførte sangen så utrolig perfekt mens han flørtet med meg på scenen, og jeg følte meg som tidenes prinsesse!

 

Da sangen var ferdig valgte Justin å bli igjen på scenen og ga streng beskjed til meg at jeg også skulle bli. ''Mine beliebers som har vært her med meg fra dag én. Jeg elsker dere så utrolig høyt. Dere fortjener å vite sannheten'' sa Justin forsiktig. Hele salen begynte å hyle, og jeg kunne se flere beliebers hylgrine fra plassene sine. Det var helt fantastisk å se hvor mye de elsket hverandre. ''Sannheten er at jeg en gang var ett vrak. Et vrak på grunn av en person jeg elsket. Folk prøver hele tiden med ulike metoder å få deg til og falle, og gjøre alt feil. De prøver ut de mest farligste ting for å se deg feile helt. Men takket være dere, takket være familie og crew, og takket være denne jenta jeg elsker så høyt.. Har jeg endelig klart å finne min plass til der jeg tilhører. Der jeg har vært og alltid kommer til å bli. Jeg vil beklage til alle jeg har såret, så inderlig fra dypt av mitt hjerte. Jeg vet at en liten beklagelse her ikke gjør susen, men dere jeg en gang har såret.. Dere skal vite at jeg lever i dårlig samvittighet for resten av livet. Men jeg elsker dere'' sa Justin og holdt rundt meg. ''Elsker deg også'' svarte jeg, og kysset Justin på kinnet.

Tumblr

 

At Justin hadde vært så ærlig med flere millioner mennesker nå var helt fantastisk. ''Jeg lover at dere skal få vite sannheten når det kommer til alt når jeg er klar for det. Derfor vil jeg avsløre at jeg kommer ut med en ny film neste år!'' ropte Justin, og hylet ble enda høyere. ''Love you'' ropte Justin igjen, mens vi forsiktig dro vekk fra scenen. ''DET VAR HELT FANTASTISK!!!'' ropte alle i kor da vi kom ut fra scenen, men det var ikke det Justin fokuserte på. Det første han gjorde var å løfte meg opp og presse meg inntil veggen mens han plasserte leppene sine på mine. Han råklinte med meg som om det var vår siste gang, og kunne ikke gi mer faen i at det sto flere hundre mennesker rundt oss - og det kunne ikke jeg heller. Jeg plasserte armene mine rundt nakken hans mens han kysset meg over alt i ansiktet. ''Unnskyld meg, jeg tror du glemte å nevne for belieberne at det var pornofilm du skulle lage?'' lo Chaz, og alle lo med. ''Jeg elsker deg så forbanna høyt'' sa Justin glad og stirret meg intenst inn i øynene. 

 

''Justin..'' svarte jeg. ''-Jeg elsker deg også!'' ''Lov meg at du aldri forlater meg med mindre jeg er en drittsekk igjen, noe jeg aldri skal bli. Jeg skal gjøre alt for å tilfredsstille deg og dine behov, og jeg skal være den perfekte kjæreste. Jeg orker ikke tanken på å miste deg mer, og beklager så mye for alt som har skjedd. Jeg skal beskytte deg mot alt som kommer, bare tilgi meg for denne gang og gi meg en sjanse'' ba Justin. Jeg kunne se tårer i øynene hans. Alle ventet på mitt svar, og kameraene var allerede oppe for å filme dette. ''Selvfølgelig tilgir jeg deg'' sa jeg glad. ''Nå som konserten er over, har jeg deg kun for meg selv. Meg, deg, hotellrommet, NÅ!'' ropte Justin. ''Iuuu, Justin!'' lo jeg ironisk. Justin svarte med et blunkefjes. Nå var alt perfekt.

 

 justin bierber | Tumblr

*1 år senere*

Jeg hadde det supert nå. Forholdet mitt med Justin var sterkere enn noen gang. Siden den kvelden i Paris har ting bare gått oppover. Ikke bare for meg, men for Justin også. Vi satt i bilen på vei mot premieren til Justin sin nye film, som var en helt ny dokumentarfilm. Jeg gruet meg nærmest til å se den, mest fordi de hadde tatt med sykelige klipp. Men jeg likte det. Justin sin karrierre gikk bare oppover nå, og han taklet presset veldig bra. Justin hadde fortsatt sin lille badass del i seg, men heldigvis ikke for mye. Media derimot fikk det til å se ut som mye, men det gikk fint.

 

Richard hadde blitt dømt til livstid i fengsel, og trengte også behandling for å være psykisk syk. The Wild Kidz var fortsatt eksisterende, men ikke den negative siden av dem. Tvert i mot, de var noen godklumper hele gjengen. Pappa bodde nå i LA, og var forlovet med damen som han tidligere hadde vært utro med mot mamma og mamma taklet det fint. Jeg var ikke særlig begeistret for det, men var glad på pappa sine vegne. Jeg kunne nesten sverge på at det var noe i mellom mamma og Scooter forresten, er det ekkelt? Jennifer og Ryan hadde endelig vist sine følelser ovenfor hverandre, mens Chaz.. Han var bare Chaz. Vår godklump. Og dere tenker vel hva som skjedde med skolen? Hjemmeundervisning! Jeg får kanskje ikke opplevd mitt Senior år på High school, men hvem bryr seg? Jeg lever det perfekte liv all around the world med verdens beste familie og kjæreste. 

 

 I'm weak

 

 

Hva syntes dere om avslutningen? Håper på tilbakemelding om Based on a lie i kommentarfeltet :D Som nevnt, tusen hjertelig takk for all støtte gjennom historien!

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
30.11.2013 / 17:07 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 48 #2

Vil bare si at historien snart er ferdig, faktisk! :-) Må bare få til en skikkelig avslutning. Og da begynner Esin med sin historie.


 

Den er i tankene mine 24/7. Det var ikke meg. Jeg er ikke den personen. Det er en ond side av meg'' forsvarte Justin seg selv. Selv uansett hvor mye jeg hadde lyst til å tro på han, så klarte jeg det ikke. Ihvertfall ikke helt. Tenk da.. Jeg var et veddemål. Jeg klarte ikke å se på Justin da jeg spurte han mitt siste spørsmål. ''Så jeg var altså et veddemål, bare? Jeg var bare.. Forholdet bare.. Vi bare.. Livet mitt bare.. Forholdet vårt var altså based on a lie?'' Based on a fucking lie.

____________________

 

''Jeg vil at du går ut, Justin.'' sa jeg plutselig. Justin svarte meg ikke på om jeg var et veddemål, og det hadde lagt seg en klein stillhet over rommet vårt også. ''Men-'' forsvarte Justin seg. ''-Nei'' avsluttet jeg. ''Jeg vil verken se deg, ta på deg eller tenke på deg'' avsluttet jeg det hele, for nå orket jeg ikke mer. Tenk å forelske seg i en person.. Elske en person, og tro at vedkommende elsket deg tilbake. For og deretter finne ut at han såret følelsene dine.. At du egentlig bare var et lite idiotisk veddemål. Jeg visste ikke hvem jeg var sur på. Om det var meg selv fordi jeg hadde vært et så dumt menneske og falt for hans skitne triks, eller fordi jeg faktisk visste godt hvem han var men likevel lot meg falle for det. Eller om det var Justin jeg var sur på. Selvfølgelig, det var det jo. ''*dittnavn*, du skal vite én ting før jeg går. Jeg innrømmer at det var et veddemål. Men ikke glem en ting..'' sa han rolig.

 

Justin reiste seg opp fra stolen han hadde sittet på. ''Jeg hadde aldri vært ærlig med deg og fortalt om veddemålet om du ikke hadde betydd noen ting for meg, for det gjør du. Det har du alltid gjort. Jeg sa jeg var et dritt menneske, og jeg har innrømt det. Det positive med hele veddemålet var at jeg kom meg ned på jordet igjen og klarte å føle. Du vet ikke hvordan det var for meg å stå i mine sko. Jeg elsker deg, *dittnavn*. Har alltid gjort det og kommer alltid til å gjøre det. Men jeg respekterer valget ditt. Husk at uansett hvor mye du hater meg nå, så hadde du også vært dø om det ikke hadde vært for meg. Målet til Richard var nemlig å få deg til og forelske deg i han, men for og deretter tortuere deg til døde. Jeg tok over alt. Det er likevel ikke en unnskyldning for hva jeg gjorde.. Men jeg skal kjempe for deg uansett hvor hardt det er'' sa Justin, og åpnet døren. Jeg sa ikke noe. ''Farvel'' var det siste han sa, før han gikk ut av døren med tårer i øynene. Jeg var så tom.

 

Just stop, okay?

 

Jeg satt i min egen sykeseng i flere timer. Den eneste underholdningen for meg var å se rett i veggen og tenke over alle minnene jeg hadde med Justin. Jeg hadde jo ikke kjent den nye han så lenge, men nok til å vite at jeg visste livet mitt kom til å bli deprimerende uten han. Det banket på døren. ''Hey, hvordan går det?'' spurte en mørk stemme. Jeg som var så opptatt av veggen hadde lite lyst på besøk akkurat nå. ''Hei Alfredo'' mumlet jeg svakt og flyttet øynene mine på Alfredo. ''Hvordan har du det?'' spurte han og lukket døren bak seg. ''Helt tom'' svarte jeg kort. ''Jeg så Justin løpe ut av sykehuset mens han gren.. Og det er et sjeldent syn min venn. Han fortalte meg alt'' sa han forsiktig. ''Så du og visste om dette?'' spurte jeg og hisset meg litt opp. ''Nei, han fortalte meg det nå. Og du må seriøst roe deg ned litt og slutte med å bli så fort opphisset. Det er sykt irriterende'' klagde han.

 

Jeg forsto han veldig godt. Jeg syntes jeg var veldig irriterende selv, men det var ikke noe jeg kunne gjøre med det. Eller jo.. Jeg kunne skjerpe meg. ''Beklager Alfredo'' svarte jeg trist. ''Det går fint. Du har vært igjennom mye, så jeg forstår deg. Men husk at Justin har vært igjennom dobbelt så mye mer enn det du har, faktisk mer.'' sa Alfredo fort. ''Hva mener du?'' spurte jeg nysgjerrig. ''Fortalte han deg ikke om den hemmelige beskyttelsen?'' spurte Alfredo meg. ''Hva snakker du om?'' spurte jeg raskt, og fant fort ut at det var mer i saken enn det Justin hadde innrømmet for meg.

 

(100+) Tumblr

 

Hva tror dere Alfredo snakker om? Vurderer å avslutte historien allerede imorgen :) Kanskje jeg skal ha en liten maraton eller veeelding lang del! Hva vil dere ha?

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
27.11.2013 / 16:38 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 47 #2 - kjempe lang del

Kjører på med en lang del! Dere fortjener det:)


''Så bra.. Jeg føler meg ihvertfall bra nå! Når drar vi til Europa?''spurte jeg glad. ''De neste konsertene er avlyst.. Eller datoene er byttet til senere tid. Vi rakk selvfølgelig ikke flyet som skulle gått i dag, men det går fint'' sa Justin fort. ''Ahh, kom her!'' sa jeg glad, og dro Justin oppå sykesengen min. Han la armene sine rundt meg så jeg lå på brystet hans. ''Alt kommer til å gå bra'' sa Justin hviskene i øret mitt. Men det var noe som ikke stemte. ''Okei Justin, spytt ut'' sa jeg fort. ''Hæ? Hva snakker du om?'' spurte Justin med den uskyldige stemmen sin. ''Jeg vet du gjemmer noe for meg.. Hva er det?'' spurte jeg.

_______________

Justin så opp igjen og rett inn i øynene mine. Det var ikke glade øyne jeg så på Justin sitt ansikt, det var et trist ansikt. Jeg visste ikke helt hva som foregikk, men forventet å få vite det så kjapt som mulig. ''Jeg har noe jeg må si til deg.. Og jeg vet du kommer til å hate meg for det. Du skjønner, alt dette var faktisk basert på det éne lille veddemålet'' sa Justin forsiktig. Nå skjønte jeg ikke helt.. Justin pustet ut og lente seg forsiktig tilbake. ''Hvis jeg kommer til å hate deg, og du vet det, hvorfor gjorde du denne tingen da?'' spurte jeg fort. ''Fordi.. Jeg.. Kjente deg ikke på den måten. For meg var du bare en jeg pleide å kjenne'' sa Justin. Vel, uansett hva det var, så kunne det ikke være positiv. ''Greit, fortell meg før jeg begynner å frike helt ut'' svarte jeg kjapt. Jeg var ikke sint eller irritert, bare redd. Redd for sannheten. Redd for at den skulle svi inn i sjelen min.

 

''Da jeg begynte på skolen din sammen med resten av The Wild Kidz, var jeg et vrak. Vi festet hver eneste dag, drakk oss dritings til hver anledning, røyket hasj på skolen, kom i slåsskamper med randome mennesker.. Noen av oss i gjengen gikk så langt til at vi drepte folk. Jeg vat et dumt menneske uten følelser, som hadde lært meg å gi faen i absolutt alt jeg kunne. Jeg brydde meg ikke om familien min, ikke om crewet, og visste ihvertfall ikke hva venner var. Jeg hadde skrudd av følelsene mine, nesten som vampyrene i Vampire Diaries kan vet du'' sa Justin, og fniste litt. Jeg fniste med, men stoppet fort opp slik at Justin kunne fortsette. ''Men så er ikke du en vampyr da, vennen'' smilte jeg. ''Nei selvfølgelig ikke, men jeg oppførte meg som en. Kanskje jeg til og med var verre vet du'' lo Justin. Det var godt å kunne le litt, ihvertfall når jeg visste det kom til å bli noe negativt snart.

 

''Anyway. Jeg hadde liksom alt.. Jeg hadde alt for mye, kunne man si. Paparazziene hadde begynt å gi faen. Eller ikke gi faen, men de turde ikke komme. Politiet hadde aldri beviser på hva vi gjorde. Jeg slapp å bry meg. Jeg hadde flere millioner dollar på konto. Jeg kunne kjøpe horer og få super sex om jeg ville, og jeg hadde et perfekt hus og mine brødre. Også kom du inn i bildet...'' sa Justin fort. ''Jeg?'' spurte jeg kjapt. ''Ja, du. Jeg fikk ikke akkurat opp gamle følelser, men jeg ville leke med dine'' sa Justin. Nå ble jeg stum, og helt stiv. Vær så snill.... var alt jeg kunne tenke. ''-Du hadde ikke akkurat lekt med mine følelser, men du forlot jo meg uten å si hade. Jeg kunne ikke gitt mer faen i deg der og da, men sannheten var at jeg brydde meg. Jeg brydde meg nesten alt for mye. Du skjønner kanskje ikke sammenhengen med at jeg egentlig ga en faen i deg samtidig som jeg brydde meg, men ja'' mumlet Justin.

 

Fortsettelse under gifs.

Justin Bieber

''Og hva så? Jeg visste jo der og da at du ga en faen i meg da..'' svarte jeg på det Justin hadde sagt, men det så ikke ut til at han var ferdig. Tvert i mot, han hadde mye på hjertet. ''Jeg møtte på Richard, som da var en del av The Dragons. The Wild Kidz så på han som sin største trussel. Problemet var at Richard viste seg selv for deg og andre at han var tidenes perfekte sossegutt som ikke gjorde en dritt galt, og ihvertfall ikke var en del av gjenger. I hele sommerferien dro vi på fester, men som ble avbrøtet av Richard og gjengen. Da vi så Richard på skolen kle seg som sossegutt og være etter deg som en liten pappagutt, kunne vi ikke gjøre annet enn å le. Så vi truet han'' sa Justin. Jeg så forvirret på Justin. ''Skjedde alt dette bak min rygg, før den første festen vi var på?'' spurte jeg. ''Å jadda. Jeg visste godt hvem Richard var før første skoledag, og Richard visste hvem jeg var. Vi hadde det vi kan kalle en.. Kald krig. Øyekontakt, trussler bak ryggen på hverandre, baksnakking, brødrene våre fighta. Og ja, you name it'' sa Justin. ''Fortsett'' sa jeg rolig.

 

''Så.. Den dagen da Twist var dritfrekk med deg, husker du det? Rett før rektors tale? Da fant jo vi ut at Richard var jæla keen på deg. Så etter skolen, eller rettere sagt etter rektors tale, gjorde vi alt vi kunne for å finne han. Le litt av han, bråke med han. Jeg for engangsskyld skulle endelig banke dritten ut av han personlig'' sa Justin mens han tenkte seg om. Det var som om minnene til Justin kom tilbake igjen i hodet på han, for han snakket veldig sint og virket veldig aggressiv. Jeg visste godt hvordan Justin var aggressiv, så det kunne ikke fortsette slik. ''Justin, ro deg ned litt'' sa jeg fort og la hånden min på hans hånd. Han så fort opp på meg med et skummelt blikk. ''Justin'' hvisket jeg nærmest med en hes stemme. Øynene hans var fullt av frustrasjon og sinne, og jeg kunne se at hans tidligere minner med Richard aldeles ikke var noe positivt. ''Vi begikk et veddemål'' svarte Justin. ''Hva?'' spurte jeg. ''Veddemål. Vi sto bak skolens byggning.. Jeg hadde sparket han ned i bakken, før han stoppet meg'' sa Justin. ''Stoppet deg?'' spurte jeg. ''Jepp. Han ropte om tilgivelse, men vi alle visste at han løy. Så da dro jeg han opp slik at han sto på beina.

 

 

Justin sitt synspunkt - gammelt minne:

Jeg kunne se blodet strømme ut av munnen på fienden min som sto foran meg etter jeg hadde sparket han hardt ned i bakken. ''Fyfaen du er konge!'' ropte Twist som fikk opp selvtilliten, og jeg visste det. Jeg var konge, jeg var best. ''Ey pappagutt, si noe positivt til Bieber, da!'' ropte Twist, og slo han hardt i ryggen. Richard så vekk, og gadd ikke se meg inn i øynene engang. Hvem faen trodde han at han var? Det var jeg som var lederen her. Alle skulle behandle meg med respekt. ''Se på meg'' sa jeg til Richard, mens jeg fokuserte på å knytte nevene mine. ''Ikke faen'' mumlet Richard. ''SE PÅ MEG DIN FORPULTE IDIOT!'' ropte jeg, og klesset til han så hardt som jeg kunne. ''Er det virkelig alt du har, Bieber? Jævla pingle'' ropte Richard. ''ARGH!'' ropte jeg sint, og sparket til han enda hardere - bare i magen. Blodet sprutet ut av kjeften hans, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å nyte synet. ''Jævla pingle. Er det alt du gjør?'' spurte Richard. Jeg dro han opp igjen fra bakken, atter engang. Gjengen min på fem sto rundt han og lo med meg. 

 

''Gjør hva?'' spurte jeg nysgjerrig og så på han. Det å se han i smerte var så absolutt digg. ''Banker opp folk du ikke liker, fordi du ikke har det godt med deg selv? Fordi karrieren din gikk til helvete? Fordi begge drømmedamene dine gjorde deg slutt med deg? Det må være trist, Bieber. Når du mister *dittnavn* og Selena Gomez - to dritdigge jenter som du aldri får tilbake. Og forresten.. Vi må ikke glemme crewet som forlot deg. Familien som ikke vil ta opp igjen kontakten. Venner du ikke har lenger. Jeg forstår deg, Bieber. Jeg ville gjort det samme. Sannheten er bare det at du er en forbanna pingle'' sa Richard spydig i ansiktet på meg. ''Hva venter du på, Biebs? Slå til han. Jeg kan ta æren av å ta livet hans'' ropte Zoe bak meg. ''Skjønner du?'' lo Richard. ''-Det er bare det dere gjør. Dreper og banker folk dere vil ha vekk fra deres vei istedenfor å leve med det. Pingler hele forbanna gjengen'' sa Richard og spyttet mot veien Zoe sto. Zoe skulle akkurat til å banke livshiten ut av han, før jeg stoppet han. ''STOPP!'' ropte jeg sint.

Grumpy

 

Alle så på meg. ''Hva mener du med at jeg mistet *dittnavn*? Tror du virkelig jeg aldri kunne fått henne tilbake? hahaha'' lo jeg. Tanken på å få *dittnavn* til å forelske seg i meg hadde vært digg. For å ikke og snakke om å knuse hjerte hennes etterpå. For all del, mitt hjerte ble jævlig knust da hun gjorde det med meg. Litt hevn kunne da ikke skade etter hun var min heartbreaker. ''Aldri i livet. Hun liker meg, du er farlig. Alle hater deg. Faren hennes er paparazzi'' sa Richard. Jeg sa ingenting, bare fortsatte å se på han. ''-For all del. Jeg vet følelsene dine for henne eksisterer langt der nede. Du kommer til å forelske deg i henne på nytt igjen, men hun kommer aldri til å falle for deg'' smilte Richard. ''Skal vi vedde?'' spurte jeg, med min konkurranse stemme. ''Så jævlig og. Hvis du får *dittnavn* så vinner du, og du kan gjøre hva du vil med meg. Vinner jeg derimot, så forlater du og resten av The Wild Kidz hele Denver for godt. Jeg driter i hvor dere går, men dere lar oss være. Med oss mener jeg hele skolen. Byen tilhører The Dragons, ikke idiot nigga rappere som tror de er noe'' sa Richard spydig. Jeg tok ut hånden for å vise alle at vi hadde en deal. ''Deal?'' spurte Richard. ''Yes, deal''

 

 

Tilbake til ditt synspunkt igjen:

Vent litt her.. Så Richard ville bare gjøre hele byen trygg? For oss?'' spurte jeg, og tenkte på meg og Jennifer. ''Jepp. Deg, Jennifer, han selv, kompisene hans. Han mente vi var en fare for byen, og.. vel, det var vi. Vi var de verste noen gang. At jeg i det hele tatt har vært sånn gjør at jeg får lyst til å forsvinne for godt på denne jord. Noe jeg skal. Jeg angrer, jeg angrer så fælt. Jeg våkner opp med denne ekle følelsen hver morgen, og legger meg med den hver kveld. Den er i tankene mine 24/7. Det var ikke meg. Jeg er ikke den personen. Det er en ond side av meg'' forsvarte Justin seg selv. Selv uansett hvor mye jeg hadde lyst til å tro på han, så klarte jeg det ikke. Ihvertfall ikke helt. Tenk da.. Jeg var et veddemål. Jeg klarte ikke å se på Justin da jeg spurte han mitt siste spørsmål. ''Så jeg var altså et veddemål, bare? Jeg var bare.. Forholdet bare.. Vi bare.. Livet mitt bare.. Forholdet vårt var altså based on a lie?'' Based on a fucking lie.

 

Justin bieber💜

 

 

Ble dere fornøyd med en så lang del? :D Hva tror dere Justin svarer? Hva tenker dere om sannheten?

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
26.11.2013 / 16:55 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 46 #2

Som nevnt så har jeg holdt på med et lite prosjekt som det er veldig mye arbeid for, derfor blir det litt lite blogging i lengden :)


 Åh jo. Jeg så pappa bli skutt. Apropos, hadde pappa overlevd? Hva skjedde med Justin og Twist? Richard? De andre? Jeg prøvde å bevege meg ut fra sengen uten at jeg lå merke til at noen satt ved min side. ''Jeg ville ikke gått ut av den sengen der hvis jeg var deg'' sa en myk stemme. Jeg snudde meg til min venstre og så en helt utslitt Justin full av blåmerker sitte på en stol. Øynene hans så opp mot meg helt uskyldig. ''Justin hva skjedde? Hvor er pappa? Har pappa det bra?'' spurte jeg desperat. Justin sukket.

___________________

''Justin? Du skremmer meg ekstremt her! Hva skjedde? Fortell alt!'' ropte jeg stresset. Justin måtte roe meg ned, noe som ikke funket. Selvfølgelig, hvem kunne klandre meg? Jeg hadde vært innblandet i tidenes største og ekleste situasjon, rettere sagt det verste som hadde hendt meg. ''Jeg skal fortelle deg alt, men da må du faen roe deg ned!'' sa Justin fort. Jeg skjønte fort at Justin ikke likte hvilke situasjon han var i, men det var han som fikk meg i det. Jeg hørtes så egoistisk ut, men likevel. Justin satt seg ned igjen på stolen etter jeg hadde roet meg ned litt og pustet litt ut. ''Beklager.. Jeg bare.. Du aner ikke'' mumlet jeg. ''Jeg vet hvordan du har det. Jeg har selv mistet folk jeg er veldig glad i, uten å fortsatt vite hvordan den dag i dag'' sa Justin rolig. ''Ah.. Jeg er så lei for det'' sa jeg rolig. 

 

''Ikke vær det, jeg klarer meg. Og det gjør du også. Faren din har det bra, men det var nære på.. Veldig nære. Hadde ikke sykebilen komt litt tidligere, hadde han ikke klart seg. Han er veldig sliten, men som sagt. Han klarer seg.'' sa Justin. Jeg pustet utrolig lettet ut. Endelig kunne vi fikse problemene våre, og bare roe oss skikkelig ned. ''Ahh.. Takk Gud for det!'' sa jeg glad. ''Og med deg og Twist? Fortell alt!'' sa jeg stresset. Justin kom nærmere sykesengen min der jeg lå og tok tak i hånden min. ''I det du besvimte så kom heldigvis politiet og den slags, men både jeg og Twist ble hardt skadet. Richard er i avhør sammen med de andre, og kommer tvilsomt ut derfra på en stund. Så til den tid, har vi ikke noe med han å gjøre som bekymrer oss. Du er trygg, foreldrene dine er trygg, Twist går det bra med.. Og jeg, vel.. Jeg har en ødelagt arm, men klarer meg fint'' smilte Justin. Jeg stirret på Justin sin høyre arm som var gipset helt. ''Det gjør vondt for meg at du har det vondt.. Beklager for alt'' fortsatte Justin.

 

Jeg så opp på han. ''Vi er trygg. Det er det viktigste. Jeg vil ikke vite noe som hadde med fortiden å gjøre!'' sa jeg bestemt. Justin så opp på meg, med litt triste øyne. Som om han hadde tenkt å fortelle meg noe viktig. ''Jeg skjønner..'' mumlet han forsiktig. ''Så bra.. Jeg føler meg ihvertfall bra nå! Når drar vi til Europa?''spurte jeg glad. ''De neste konsertene er avlyst.. Eller datoene er byttet til senere tid. Vi rakk selvfølgelig ikke flyet som skulle gått i dag, men det går fint'' sa Justin fort. ''Ahh, kom her!'' sa jeg glad, og dro Justin oppå sykesengen min. Han la armene sine rundt meg så jeg lå på brystet hans. ''Alt kommer til å gå bra'' sa Justin hviskene i øret mitt. Men det var noe som ikke stemte. ''Okei Justin, spytt ut'' sa jeg fort. ''Hæ? Hva snakker du om?'' spurte Justin med den uskyldige stemmen sin. ''Jeg vet du gjemmer noe for meg.. Hva er det?'' spurte jeg.

I Would 😁

 

 

Hva tenker dere det er Justin skjuler?

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
23.11.2013 / 17:14 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 45 #2

Jeg synker ikke så lavt å komme på din side, når alt du gjør er å drepe'' sa Justin kaldt. Richard trakk på skulderen. ''Vel.. Når folk er sånn i slike dager at de svikter hverandre, og jeg ikke kan stole på noen her.. Så vil jeg si til faren din, *dittnavn*, at nei. Jeg kommer ikke til å la dere være i fred'' sa Richard, mens han trakk opp pistolen sin og skjøt mot pappa. Rett i hjertet. Alt jeg kunne fokusere på var glimtet i pappas øyne mens han sakte falt mot bakken.

_________________

 

Hvorfor føltes det som det var jeg som ble dratt vekk fra verden? Men nå skjønte jeg hvorfor, jeg lå på bakken selv - besvimt. Uten å kunne gjøre noe med det. Uten å kunne løfte en finger for og dra bort til pappa som nettop ble skjøtet. 

 

Justin sitt synsvinkel:


Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere, men det gjorde Richard. Det første han gjorde var å løpe mot meg, og bokse meg hardt i ansiktet. ''ARHH'' ropte jeg full i smerte, og kunne kjenne at det kom til å bli tidenes blåmerke. Ikke nok med det, men jeg silblødde ut av nesen i tillegg. Jeg falt om på bakken rett ved siden av min kjære, og så smart jeg var dro jeg pistolen som *dittnavn* hadde holdt i hånden og skjøt rett på Richard. Ikke slik at jeg drepte han, men slik at jeg skadet han. Jeg var så aggressiv inni meg. Så aggressiv at jeg kunne drept hvem som helst, for jeg hadde ikke kontroll. Twist backet meg opp, og skjøt på de to store mennene som hadde fulgt etter meg og Richard som to livvakter. Alle tre lå bevisstløs på bakken, inkludert *dittnavn* og hennes far som var ekstremt hardt skadet. Jeg takket Gud for at vi kunne høre lyden av sirene som kom nærmere mot oss. Jeg snudde meg mot *dittnavn* som lå bevisstløs på bakken og prøvde å vekke henne. Selvfølgelig var det vanselig, hun hadde nettopp sett sin egen far bli skutt. Og apropos det.. Jeg orket ikke tanken på at han kanskje ikke overlevde alt dette. ''Mr. Bieber, flytt deg!'' hørte jeg en stemme bak oss si. Jeg lå over faren til *dittnavn* som ikke bevegde seg. Jeg klarte heller ikke bevege meg, så Twist måtte dytte meg unna.

 

''HVA FAEN HAR JEG GJORT?'' ropte jeg sint og frustrert, og nærmest dro meg selv i håret. Twist sto bak meg, og holdt meg igjen hardt. Richard ble vekket opp igjen, og jeg prøvde så hardt å løpe bort for og drepe han. ''SLIPP MEG TWIST!'' ropte jeg sint. Så sint at jeg svettet og var helt rød. Jeg dyttet og presset hardt for å få vekk Twist mens Richard ble dradd inn i politibilen sammen med de to andre i håndjern. ''Justin! Ro deg ned. Ro deg ned, det vil gå bra. Ro deg ned'' hvisket Twist i øret på meg. ''Bror, du er bedre enn det'' sa han igjen. ''HAN SKJØT ET USKYLDIG MENNESKE. FAR TIL EN JEG ELSKER! HVORDAN KAN JEG BLI BEDRE ENN DET?'' ropte jeg sint. Tårene mine presset seg på samtidig som jeg kjente blodet fra nesen min ikke ville stoppe. Jeg så også flere løfte opp faren til *dittnavn*, og henne selv inn i ambulansen. ''DU ER DET! Det er faen over nå, Bieber! Det vil gå bra'' sa Twist for å roe meg ned. Hva skulle jeg si til de andre? Hva skulle jeg si generelt til belieberne mine? Familien? Crewet? Venner? Jeg sto der helt stiv mens jeg så på mennesker rundt meg som stresset.

 

Untitled

 

Tilbake igjen til ditt synsvinkel:

Varmen som jeg hadde følt for ikke så lenge siden var erstattet med aircondition. Den harde bakken jeg hadde falt på føltes som en seng. Gulfargen fra all sanden rundt oss tidligere føltes helt knæsj hvitt. Lukten av bensin og røyk var byttet med medisiner. Men smerten i kroppen og sjel var det fortsatt. Jeg vridde litt rundt på meg mens jeg forsiktig åpnet øynene mine. Akkurat som jeg hadde trodd, sykehuset ja. Hva hadde skjedd tidligere? Åh jo. Jeg så pappa bli skutt. Apropos, hadde pappa overlevd? Hva skjedde med Justin og Twist? Richard? De andre? Jeg prøvde å bevege meg ut fra sengen uten at jeg lå merke til at noen satt ved min side. ''Jeg ville ikke gått ut av den sengen der hvis jeg var deg'' sa en myk stemme. Jeg snudde meg til min venstre og så en helt utslitt Justin full av blåmerker sitte på en stol. Øynene hans så opp mot meg helt uskyldig. ''Justin hva skjedde? Hvor er pappa? Har pappa det bra?'' spurte jeg desperat. Justin sukket.

 

Untitled

 

 

 

Hva tror du har skjedd med faren?

 

 

Rano

 

 

 


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
21.11.2013 / 19:06 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 44 #2

Jeg ble overlykkelig av å se at han var i trygghet, og no gjennsto det bare å se hvor Justin var. ''Pappa!'' ropte jeg glad og omfavnet han. Det var godt å føle seg glad igjen i løpet av det siste døgnet. Selv skyldte virkelig alle hverandre en stor forklaring. ''Jeg beklager igjen, *dittnavn*! Alt du har fått vite. Kun for å beskytte deg!'' sa pappa fort. Jeg bare nikket og klemte han. ''Jeg er bare glad for at du er trygg. At vi alle er trygg!'' sa jeg glad. ''Jeg er ikke så sikker på det lenger'' sa Twist sin hese stemme, mens han snudde seg mot en knallrød bil som bråbremset et par meter ved siden av oss. Justin sammen med Richard og to andre menn.

____________________

Oh, fy faen. Helvete. Jævla dritt, var alt jeg kunne tenke inni meg. Hvorfor var jeg så dum? Det var snakk om tidenes farligste gjenger. Jeg kunne da ikke unnslippe noe slikt. Richard åpnet døren hardt og gikk ut av bilen. Det samme med Justin på den andre siden, og to svære andre menn som sto bak. Men en ting jeg ikke måtte glemme var at det ikke var sikkert Justin var avslørt enda. ''Nommin'' sa Richard, og pekte på meg og pappa som sto med armene rundt hverandre. Jeg var livredd, og pappa var ikke stort bedre han heller - men jeg slapp taket. De to svære mennene som sto bak Justin holdt begge våpen. Var jeg med i en ny film av fast&furious? Var dette punk'd? Nei, realiteten. ''Å nei, ikke slipp. Ikke la meg forstyrre noe så morro'' sa Richard, med en latter som skjærte seg inn i ørene mine. ''Kan du seriøst ikke bare la oss være i fred?'' spurte pappa. 

 

Richard så ikke ut til å være særlig fornøyd med at pappa hadde åpnet munnen sin. I det Richard tok et skritt fram mot oss, kom Twist foran oss for å virke beskyttende. ''Hahaha'' lo Richard, og så på Twist som om han var et lite barn. Twist så ikke særlig skummel ut ved siden av, til tross for at begge hadde en typisk bad look. ''Kjære Lil Twist. Den kule rapperen. The Wild Kidz medlem, ikke sant? Sammen med resten av familien din.. Dine brødre'' sa Richard, og spyttet Twist i ansiktet. Men hva kunne han gjøre? Vi var langt ute i ørkenen. Eller det føltes ihvertfall slik. Bensinstasjonen var helt tom, og det eneste vi kunne se var sand. Twist gjorde ikke annet enn å fjerne spyttet. ''Justin, skal du ikke beskytte din kjæreste? Din bror? Din svigerfar?'' spurte Richard, og snudde seg mot Justin. Justin sa ikke noe. 

 

''Jeg vet om deg og hele planen din, idiot. Jeg vet hvor jævlig dum du er, og hvor jævlig dere elsker hverandre. Tror du jeg er dum, Bieber? Gjør du virkelig det? Tror du virkelig at jeg tror på at du gir slipp på det mennesket du bryr deg mest om i hele verden? Og for å ikke og nevne dine brødre? Du ville heller dødd i forsøket enn å gi opp så lett. Har jeg rett?'' spurte Richard, og plantet et ekkelt smil i ansiktet. Justin så opp, og så rett inn i øynene på Richard. ''Du har mer rett enn du noen gang kommer til å ha. Jeg synker ikke så lavt å komme på din side, når alt du gjør er å drepe'' sa Justin kaldt. Richard trakk på skulderen. ''Vel.. Når folk er sånn i slike dager at de svikter hverandre, og jeg ikke kan stole på noen her.. Så vil jeg si til faren din, *dittnavn*, at nei. Jeg kommer ikke til å la dere være i fred'' sa Richard, mens han trakk opp pistolen sin og skjøt mot pappa. Rett i hjertet. Alt jeg kunne fokusere på var glimtet i pappas øyne mens han sakte falt mot bakken.

(42) Tumblr

 

 

Vil dere ha mer?:))

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
21.11.2013 / 16:29 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 43 #2 -

Jeg gikk kjapt inn på det rommet Twist hadde bedt meg om å dra for å finne en skinnjakke eller skjorte. ''Where u at'' mumlet jeg lavt for meg selv mens jeg ransaket skuffene for harde livet. En skarp lyd traff ørene mine, og jeg ble helt musestille. Det var nemlig et skudd, og det hørtes virkelig ikke ut som det samme skuddet Twist hadde fyrt av, og jeg hadde rett. For i mitt sidesyn kunne jeg se en fyr med pistolen rettet ned mot Twist, og deretter mot meg. ''Legg fra deg den'' sa han, og pekte mot min pistol jeg hadde stjelt.

__________________________

Jeg så opp, og hadde ikke selv lagt merke til at jeg selv sto med pistolen rettet mot han som sto et par meter foran meg. Twist lå på gulvet skadet, men så heldigvis ut til å overleve det. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hvis jeg skulle overgi meg, så kom det til å bli et rent helvete for både meg, Justin og Twist. Kanskje enda verre, og la det gå utover hele familien min. Eller.. Jeg kunne fyre av et skudd, og kanskje treffe på armen hans og skade han, men komme meg unna. Var det verdt det? ''Ikke engang tenk på det. Fyrer du av et skudd, får kompisen din lide. Tro meg'' sa han, og var veldig fokusert. Men det var jeg også. Jeg lukket det ene øyet mitt for å fokusere på hvor jeg skulle skyte, men prøvde å ikke virke for mistenksom. Hva hadde mamma sagt om meg nå montro? ''Greit..'' svarte jeg, mens jeg forsiktig la ned hendene mine. Det han fyren ikke visste, var at jeg løy.

 

Ettersom fyren som sto noen få meter foran meg følte han kunne legge fra seg pistolen siden jeg "overgidde" meg kunne jeg heldigvis slå til. Jeg trykket inn, med pekefingeren min, og kjente det dra seg bakover, men en lyd som skjærte inn i ørene mine. Hele prosessen føltes som tok flere minutter, med hjertet mitt som dunket i form av bakgrunnslyd. I det ene sekundet fyrte jeg av, og i det andre hørte jeg smerte. Takk Gud for at jeg ikke hadde truffet et alt for farlig sted. ''Ta pistolen'' sa Twist, som så ut til å være i smerter. Jeg gjorde som han sa, slik at han andre ikke hadde muligheten til å skade oss. ''Kom igjen, reis deg opp!'' sa jeg stresset, og bøyde meg for å løfte Twist opp. Flaks for meg at han ikke var særlig tung. ''Vi må ut til bilen og til den bensinstasjonen hvor faren din er'' sa Twist, som hadde lagt hånden sin over armen som blødde som bare det. Jeg gjorde som Twist sa, og vi kom oss heldigvis ut fra huset. ''Heldig for oss at de lar bilnøklene være inni bilen, kom igjen! Du kjører!'' sa Twist, og valgte seg ut en random bil. 

Untitled

''Skal vi bare stjele den!?'' spurte jeg sjokkert. Twist nikket. ''Wow..'' sa jeg mens jeg kjørte bilen. At jeg endelig var kommet meg vekk fra helvete var helt utrolig. Alt som var igjen å se, var om pappa og Justin var i trygghet. ''Tusen takk for at du reddet meg!'' sa jeg glad. ''Bare hyggelig det. Justin er min bror, uansett hvor dum han er. Jeg støtter han no matter what'' sa Twist. ''Vi må få deg til sykehuset'' sa jeg fort. ''Nei, vi tar først og henter faren din. Også ringer jeg Justin. Jeg overlever! Dette her er ingenting sammenlignet med hva jeg har vært med på tidligere'' sa han. Jeg nikket fort.

 

''Jeg er sykt sulten.. Har ikke tenkt på mat engang'' mumlet jeg rolig. Vi hadde kjørt i noen få minutter, da bensinstasjonen endelig kom til syne. ''Jeg ser faren din har kjørt og er trygg'' sa Twist glad, og pekte mot pappa som vinket kjempeglad. Jeg ble overlykkelig av å se at han var i trygghet, og no gjennsto det bare å se hvor Justin var. ''Pappa!'' ropte jeg glad og omfavnet han. Det var godt å føle seg glad igjen i løpet av det siste døgnet. Selv skyldte virkelig alle hverandre en stor forklaring. ''Jeg beklager igjen, *dittnavn*! Alt du har fått vite. Kun for å beskytte deg!'' sa pappa fort. Jeg bare nikket og klemte han. ''Jeg er bare glad for at du er trygg. At vi alle er trygg!'' sa jeg glad. ''Jeg er ikke så sikker på det lenger'' sa Twist sin hese stemme, mens han snudde seg mot en knallrød bil som bråbremset et par meter ved siden av oss. Justin sammen med Richard og to andre menn.

 

He's Danger | via Tumblr

 

 

Noen som vet hva som skjer videre? Hva tror dere Richard vil gjøre?

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
20.11.2013 / 18:36 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 42 #2

 Det kommer flere deler i morgen!:) Har laget dem klar.


Tiden kunne ikke ha gått mer sakte enn det gjorde, men hva skulle jeg ellers gjøre. Hva kom til å skje med Justin? For jeg nektet å forlate han. ''*dittnavn*, psst'' hørte jeg en kjent stemme si. Jeg kunne se Twist komme inn døren listende. ''Twist!'' ropte jeg glad, og hoppet oppå han for å omhavne han. Det var godt å se kjente fjes, og godt å klemme selveste Twist. Ikke at vi var så gode bestbuddies, men dere skjønner vel.. ''Neinei, ser man det. Her har vi fått en uvelkommen gjest'' hørte vi en stemme bak oss. ''Sorry for alt du må se nå'' hvisket Twist til meg.

___________________

Jeg klarte ikke reagere på det Twist sa til meg, før jeg hørte lyden av et skudd. ''TWIST!'' ropte jeg livredd. Jeg snudde meg fort og kunne se at vakten som hadde stått utenfor døren begynte å blø på armen. Twist hadde ikke siktet på hjertet hans for å drepe, heldigvis. Som Justin hadde sagt oppfattet jeg det slik at de skulle drepe en hver som kom i deres vei. ''Vi må kjappe oss ut herfra, det går fint med meg! Ta pistolen fra han'' sa Twist fort, og sjekket utenfor kjellerrommet for å se om det ikke kom noen. ''Kjapp deg!'' ropte Twist stresset. Jeg fikk veldig dårlig samvittighet av å la gutten ligge der i smerter, og det var nesten slik at jeg kunne se kulen som hadde skjært seg inn i kjøttet hans. Han lå og vred seg i smerter. ''Jeg kan ikke!'' svarte jeg i panikk. Twist så utålmodig på meg. 

 

''Dette går ikke helt som forventet. Skulle ønske Justin nevnte at du er den typen som kunne fått dårlig samvittighet av å plukke av blad fra en blomst. Han prøvde å drepe deg, og han hadde gjort det om jeg ikke hadde skudd av før han. Så kom an, vi har en bil som venter'' sa Twist. Jeg nikket fort, og tok ut pistolen fra den svarte skinnjakken til han som lå på gulvet. Det svarte håret hans var blitt hvitt på grunn av støvet, og gulvet var pyntet med blodflekker. ''Beklager'' svarte jeg i det jeg reiste meg opp. Jeg løp nærmest i armene på Twist som holdt rundt meg. ''Se over for hver eneste brå bevegelse. Lad pistolen, og skyt om nødvendig. Ikke få dårlig samvittighet. Alle disse menneskene er ute etter å drepe deg og dine nærmeste'' sa Twist. Jeg nikket fort og skjønte alvoret. Vi gikk opp den trange trappen, og jeg kunne se dagslyset. ''Hva er klokken?'' spurte Twist. ''Vet ikke, ble fratatt telefonen min'' svarte jeg.

 

Vi var nå i en kjempestor stue som nesten så ut som min egen. ''Er dette et hus?'' spurte jeg kjapt. Jeg hadde trodd det var en svær bygning - fengsel bygning. ''Det er Richard sitt feriehus her i Mexico. Rene luksus for dem, rene helvete for de han liker å kødde med. Se inn i det rommet om du ikke finner en skjorte eller skinnjakke, tror vi trenger en slik for å komme oss unna.'' sa Twist fort. Jeg fikk panikk i slike situasjoner, og klarte så vidt å tenke. Jeg gikk kjapt inn på det rommet Twist hadde bedt meg om å dra for å finne en skinnjakke eller skjorte. ''Where u at'' mumlet jeg lavt for meg selv mens jeg ransaket skuffene for harde livet. En skarp lyd traff ørene mine, og jeg ble helt musestille. Det var nemlig et skudd, og det hørtes virkelig ikke ut som det samme skuddet Twist hadde fyrt av, og jeg hadde rett. For i mitt sidesyn kunne jeg se en fyr med pistolen rettet ned mot Twist, og deretter mot meg. ''Legg fra deg den'' sa han, og pekte mot min pistol jeg hadde stjelt. 

 

Hva tror du skjer? :-)

 

Ikke glem å  melde dere på workshop-konkurransen!

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
18.11.2013 / 19:46 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 41 #2

Må virkelig beklage for at denne delen kommer litt sent! Men bedre sent enn aldri :)


Men jeg gjør alt for å beskytte deg, og så om det betyr at jeg må skade folk'' sa Justin. Jeg så på han. ''Ingen av oss skal dø, og det vet du bedre enn meg'' sa jeg, med et smil. Justin så fortsatt ikke så glad ut, nesten som om han hadde dødsdømt seg selv. Jeg så rundt meg, en liten grå kjeller. ''Jeg skal vise deg noe du må gjøre om akkurat en time'' sa Justin fort. ''Hva mener du?'' spurte jeg. ''Både deg og din far skal rømme. Og det skal Wild Kidz hjelpe dere med'' sa Justin glad. ''Men.. Hva med deg?'' spurte jeg rolig. Justin så veldig trist på meg. ''Jeg beklager, *dittnavn*. Jeg er nesten dødsdømt i dette oppdraget.'' Nei, nei og atter nei. 

________________

''Hva faen?'' sa jeg for meg selv, og jeg kunne nesten sverge på at det var mindt hundre ganger. Justin gjorde ikke noe for å stoppe meg, måten jeg bare gikk frem og tilbake på uten å stoppe. Han forsto selv konsekvensene av det, og visste selvfølgelig at reaksjonen min til å høre den slags skulle bli negativ. ''Hvorda dødsdømt?'' spurte jeg raskt. Justin pustet ut, og gikk bortover til en benk med meg som var plassert helt i hjørnet. For et stygt sted. ''Twist henter faren din først. Faren din har et hemmelig hull i kjelleren som ikke er bevoktet. Hullet fører faktisk frem til parkeringsplassen der Twist kommer til å parkere bilen sin, om cirka 43 minutter nøyaktig. Deretter kjører Twist faren din til nærmeste bensinstasjon som er 5km unna her. Der blir han nødt til å være, frem til Twist henter deg. Tingen er det at i oppdrag 2 så er Twist nødt til å drepe dørvakten, eller slå han hardt'' Justin hvisket på den siste delen. Tårene mine hadde begynt å renne av seg selv.

 

Justin ga et tegn med øynene på at noen kom. ''-Og derfor i helvete har jeg ikke lyst til å snakke med deg, okei? Så hold kjeft'' sa Justin. Han hadde latet som at han kjeftet på meg for å overbevise Richard som nå sto noen få meter unna oss, om at han fortsatt var på sin side. ''Nå er du litt for hard, Justin. La jenta puste. Hun har det vanskelig nok med at faren snart kommer til å bli drept, og ikke minst at hennes elsker slo opp med henne. Trist liv vi lever i, ikke sant?'' spurte Richard sarkastisk og viste til seg selv som faktisk hadde forelsket seg i meg - men blitt dumpet for Justin. ''Baby ikke grin'' sa Richard, og kom mot meg. Men tårene mine fortsette å renne, mer enn noen gang. ''Se så nydelig hun er selv om hun griner. Så irriterende, men nydelig'' sa Richard, og la håndflaten sin på kinnet mitt. Jeg gikk et steg tilbake, bare for å avvise han. ''Så gretten'' mumlet han, og la til en liten latter.

 

''Justin, jeg trenger at vi kjører til banken. Jeg blir med istedenfor'' sa Richard plutselig. What, ville det kanskje endre planen til Justin? ''Hæ? hvorfor? Trodde han andre taperen skulle være med'' svarte Justin. ''Endring i planene'' sa Richard, med et lurt smil. Vel.. ''Jeg trenger deg til å kjøre, nå'' sa han fort. Justin så ut til å få panikk, men kom fort ned på jordet igjen. ''Greit'' sa han. Richard gikk foran Justin på vei ut. Justin derimot, snudde seg mot meg, og gjorde et tegn på 30. 30 minutter. Tiden kunne ikke ha gått mer sakte enn det gjorde, men hva skulle jeg ellers gjøre. Hva kom til å skje med Justin? For jeg nektet å forlate han. ''*dittnavn*, psst'' hørte jeg en kjent stemme si. Jeg kunne se Twist komme inn døren listende. ''Twist!'' ropte jeg glad, og hoppet oppå han for å omhavne han. Det var godt å se kjente fjes, og godt å klemme selveste Twist. Ikke at vi var så gode bestbuddies, men dere skjønner vel.. ''Neinei, ser man det. Her har vi fått en uvelkommen gjest'' hørte vi en stemme bak oss. ''Sorry for alt du må se nå'' hvisket Twist til meg.

❤ ❤ ❤ 😵 😊 😍 😍 😍 😍 😍 😍

 

 

Hva tror dere Twist har planer om? Skal prøve å legge ut litt deler oftere. Er så vanskelig å tilplasse tid som dere skjønner sammen med alt annet jeg har. Men jeg skal prøve så godt som jeg kan :)

 


Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
16.11.2013 / 17:08 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 40 #2

''Din far er i den andre kjelleren på andre siden. Wild Kidz tar seg av han. Du må være her i mellomtiden, de kommer for deg også. Husk at uansett hva som skjer, så elsker jeg deg, okei? Og jeg gjør alt for at du kommer ut herfra'' hvisket Justin. Jeg kunne se inn i øynene hans og se at han mente hva han sa, og det var noe av det søteste noen gang. ''Men jeg vil vite hva som skjer!'' klagde jeg. ''Jeg skal fortelle alt nå, men gå lenger inn.. Så kan ingen høre oss'' sa Justin fort. Nå fikk jeg endelig vite hva som skjer.

__________________

 

Jeg gjorde som Justin sa, og gikk litt lenger inn i kjelleren. ''Jeg er farlig, *dittnavn*. Jeg har alltid vært det, ihvertfall i det siste. Farlig mot mennesker som ikke vil meg godt. Da karrierren min gikk til helvete var Richard og gjengen hans en god grunn til det. Richard spionerte på alt som hadde med meg å gjøre, og fikk paparazziene etter meg. Jeg hadde flere dager der jeg gikk til angrep på paparazziene slik at de fikk solgt enda med nyheter om meg, noe som var veldig smart fra Richard sin side. Din far og Richard samarbeidet, *dittnavn*. Derfor hadde faren din et så stort press på seg om å få tak i nyheter om Justin. Ikke bare det, men faren din hadde seg sammen med en kjerring i møtet i Canada. Husker du da vi var i Canada og paparazziene lå på plenen og ventet på oss? Du nevnte at faren din var veldig nær en dame, vel. Det var hans kollega. Richard hadde det på faren din, og gjorde alt han kunne med å gjøre livet hans miserabelt. Men faren din ville verken såre deg eller moren din. Pluss at Richard gikk på samme skole som deg, så han truet med å skade deg'' sa Justin rolig.

 

Det kokte inni meg. Jeg visste faren min hadde vært utro, men at jeg nå nettopp fikk det bekreftet svidde i hjertet mitt. ''Se på meg'' sa Justin, i det han så tårene i øynene mine. ''Han har det vondt. Han angrer. Så faren din fikk en deal med Richard. Han skulle skaffe meg til Richard i Mexico, sånn som han nå har gjort, mot at du blir satt fri og at Richard ikke lenger har noe mer på faren din. Men Richard holdt aldri sin del av avtalen. Dere er jo her nå, og faren din er fanget. Faren din trodde aldri det ville være deg som ble skadet, men jo.. Det var det. Alle disse anonyme meldingene du fikk, de fikk jeg også. Jeg visste noe var galt, så jeg overga meg selv til Richard'' sa Justin fort. Alt dette ble for mye for meg, og jeg måtte følge med på hvert ord for at jeg ikke falt ut av alt. ''Så jeg er her nå. The Wild Kidz og The Dragons hater hverandre over alt på jord. The Dragons er sterke, men The Wild Kidz er jævlig rik. Og det er på grunn av meg og Twist. De vil ha pengene våre, og de vil ha meg. Får de meg, går Wild Kidz rett ned'' sa Justin fort. ''Så du har overgitt deg?'' spurte jeg rolig. Justin så på meg, skuffet.

 

''Du er dum du. Vi er brødre hele gjengen. Hele dette oppdraget er for å beskytte deg. Jeg dør heller i dette forsøket enn å overgi meg til The Dragons. For du vet bedre enn meg at jeg er jævlig sta. Og farlig. Og du vil ikke se meg under slåsskamp. Men jeg gjør alt for å beskytte deg, og så om det betyr at jeg må skade folk'' sa Justin. Jeg så på han. ''Ingen av oss skal dø, og det vet du bedre enn meg'' sa jeg, med et smil. Justin så fortsatt ikke så glad ut, nesten som om han hadde dødsdømt seg selv. Jeg så rundt meg, en liten grå kjeller. ''Jeg skal vise deg noe du må gjøre om akkurat en time'' sa Justin fort. ''Hva mener du?'' spurte jeg. ''Både deg og din far skal rømme. Og det skal Wild Kidz hjelpe dere med'' sa Justin glad. ''Men.. Hva med deg?'' spurte jeg rolig. Justin så veldig trist på meg. ''Jeg beklager, *dittnavn*. Jeg er nesten dødsdømt i dette oppdraget.'' Nei, nei og atter nei. 

 

 

Hva tror du skjer? :o Hva tror dere Justin mener med at han er "dødsdømt" i dette oppdraget?

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
16.11.2013 / 14:07 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 39 #2

Nei, for jeg hadde tydeligvis ingenting å leve for mer. ''Hold kjeft'' svarte Justin kaldt. Men noe med stemmen hans var ikke helt normalt. ''Og hva gjør vi med folk som ber dem om å holde kjeft?'' spurte Richard, som tydeligvis elsket det han så. ''Vi skader dem'' svarte Justin, nærmest som han var i hypnose. Men fortsatt, noe var ikke normalt med stemmen hans. Uansett hva det var, så tok Justin fram pistolen sin.

____________________

 

''Justin'' sa jeg lavt, men han hysjet fort på meg. ''Du trenger ikke skade *dittnavn* nå, ta det nede i kjelleren'' sa Richard med et stort glis. En del inni meg klarte ikke å forstå hvordan Justin hadde blitt slik, mens en liten, veldig liten faktisk - del av meg håpet på at dette var litt skuespill. ''Great. Legger henne ned i kjeller Roselinda, før jeg tar turen til banken og tar ut alle kontanter du trenger'' sa Justin fort. ''Banken?'' spurte jeg. ''Hold kjeft'' sa Richard fort. Jeg følte meg direkte avvist nå. ''The Wild Kidz kommer til å få hakeslepp når de ser at banken er tom, og at det er The Dragons som har fått alt'' sa Richard med en liten latter. ''Det er sikkert og visst'' svarte Justin, før han dro meg med ut av rommet. ''Au, kan du gi faen!?'' ropte jeg, i det Justin dro litt for hardt. Justin så på meg med et litt mer normalt blikk, men deretter på han ene vakten som sto bak han slik at han hintet. ''Spill med'' hvisket Justin, så leppene hans formet seg og vakten ikke skulle høre han. ''Nei, gjør som jeg sier!'' ropte Justin igjen, for å overbevise vakten om at han hatet meg. Jeg forstod ingenting.

 

 

Jeg spilte med som Justin hadde fortalt meg, og lagde masse rare stønnelyder som et tegn på at ting gjorde vondt. ''Jeg tar over her, jeg Hunter'' sa Justin til Hunter-fyren som var tidenes tjener for Richard. ''Flott'' mumlet han surt. ''Og Richard sier du må gjøre klar bilen, for jeg skal ta en tur til banken nå. Du må bli med'' mumlet Justin mens han åpnet en dør nede i kjelleren kalt Roselinda. Mexico var et rart sted. ''Selvfølgelig må jeg være med'' svarte Hunter veldig ufornøyd. ''Det er sjefen din som gir deg drittjobben, ikke meg'' smilte Justin. Bare ansiktsuttrykket til Justin fikk meg til å le, men jeg måtte holde kjeft. ''Hva faen er det du ler av? Hvem tror du at du er!?'' ropte Hunter, og kom mot meg. Men Justin gikk i forsvar. ''Richard sa at vi ikke skulle skade henne'' sa Justin strengt. Hunter så oppgitt på oss, og gjorde som Justin hadde fortalt han at han måtte gjøre. Det siste vi så av han var da han gikk opp trappen. 

 

 

Justin åpnet døren og nærmest dyttet meg inn i kjellerrommet. ''Hvor er pappa?'' spurte jeg raskt. ''Din far har det bra. Hysj'' hvisket Justin, og la en finger på munnen min. Vi stirret hverandre inn i øynene. ''Jeg bare må gjøre dette'' sa Justin, og lente seg fremover. Han kysset meg raskt, hardt og lidenskapelig. Det var godt å ha hans lepper på mine, og at sommerfuglene i magen min spredde seg fortere enn ilden. Men det var virkelig ikke det rette tidspunktet å ha et romantisk minutt på. ''Din far er i den andre kjelleren på andre siden. Wild Kidz tar seg av han. Du må være her i mellomtiden, de kommer for deg også. Husk at uansett hva som skjer, så elsker jeg deg, okei? Og jeg gjør alt for at du kommer ut herfra'' hvisket Justin. Jeg kunne se inn i øynene hans og se at han mente hva han sa, og det var noe av det søteste noen gang. ''Men jeg vil vite hva som skjer!'' klagde jeg. ''Jeg skal fortelle alt nå, men gå lenger inn.. Så kan ingen høre oss'' sa Justin fort. Nå fikk jeg endelig vite hva som skjer.

 

Vil dere ha mer i dag? :)

 


Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
15.11.2013 / 17:41 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 38 #2

Stemmen hans var så ekkel, og jeg kunne ikke tro på at jeg faktisk hadde trodd han var en bra fyr. ''For et tragisk liv du har'' mumlet jeg. ''Vel.. Justin er på The Dragons sin side nå. Han var villig til å gi opp alt for at vi ikke skulle ødelegge mer for han. Men din far derimot, kan vi fortsatt ta oss av'' smilte han ekkelt. ''Don't believe you'' mumlet jeg lavt. Men den djevelen hadde god hørsel. ''Å? Ikke? Vi får nok se på det. Justin!'' Det tok ikke lang tid før Justin med røyken i hånden sto ved døren. ''Hva?'' mumlet Justin uinteressert. ''Faren. Kjelleren. Pistolen ligger oppå skuffen i kontoret. Du vet hva du skal gjøre''

___________________
Det var som om alt i verden ble helt svart, og at all grunn jeg hadde for å leve forsvant så fort. Det var som om alle jeg engang elsket ble dratt vekk fra meg i et svart hull. Det var som om hver eneste lille tegn på kjærlighet i denne verden ikke eksisterte lenger. Som om alle tankene bare forsvant. Som om jeg var dø, men samtidig levende. ''Hører du hva jeg sier?'' spurte Richard fort. Justin så like tom ut i ansiktet som meg. Jeg visste ikke helt om det var på grunn av at han var et care menneske, eller fordi han var redd. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro lenger, for helt på slutten av dagen så kunne en hver person faktisk såre deg. ''En vakker dag, håper jeg du brenner i helvete. Da skal jeg se deg råtne, og le. Le sist. Skal le av når sakte men sikkert dør av smerte'' sa jeg skummelt. ''dude, jeg har akkurat lurt meg unna vennene til *dittnavn*, og klokken er 5 på morgningen. Spar det til senere'' mumlet Justin. ''Nei, nei jeg vil se om du er med oss eller i mot oss'' sa Richard mistenksomt. Justin svarte med å ta opp enda en røyk, og ta et trekk. Fortsatt deilig, men fortsatt så ond.
Et spørsmål jeg hadde stilt meg selv var; hvorfor var jeg så dum? - Hvorfor hørte jeg ikke på Jennifer for en stund siden da hun ba meg holde meg unna alt som hadde med Justin å gjøre? Hele han var jo trøbbel. ''Jeg er med deg, Ric. Og jeg skal gjøre som du sier'' sa Justin fort. ''Flott, Justin. Og når jeg kan stole på deg hundre prosent skal jeg love deg at du blir belønnet. Vi skal bli kvitt alt og alle fra The Wild Kidz. Gjengen min tar seg fint av dem. Du trenger ikke være utrygg, for jeg vet hvor skummelt det er. Du fortjener egentlig et helvete, men jeg skal gi deg en sjanse, Bieber. Skaff meg også alle pengene innen klokken 12 i dag formiddag, så har vi en deal.'' sa Richard. Jeg visste ikke helt hvorfor disse gjengene betydde så mye for disse guttene. Kanskje hadde jeg gått glipp av noe. Det var som en krig som aldri tok slutt. Justin nikket, og tok enda et trekk fra røyken sin. Det plaget meg så ekstremt.
''Flott. Og hva skjedde med vennene til *dittnavn* og moren, fikk du dem vekk?'' spurte Richard interessert. Jeg bare sto der, kald og nysgjerrig mens jeg hørte på samtalen deres. Hva annet skulle jeg ellers gjøre? ''Jeg ble kvitt dem, ja. Det var ikke enkelt'' sa Justin lavt. Jeg så fort opp. ''Hva har du gjort med de?!'' spurte jeg raskt, og ikke minst sint. Justin fjernet øynene sine fra Richard, og så uinteressert på meg. ''Hva i helvete har du gjort med dem? Svar meg! Det var dine venner og for svarte søren!'' ropte jeg sint. ''Jeg sa bare jeg ble kvitt dem'' mumlet Justin. Og der gikk grensen for meg. ''Hvem faen tror du at du er? HÆ? HVEM FAEN TROR DU AT DU ER!?'' ropte jeg kjempesint, og løp mot Justin. Justin sto helt kaldt, uten å bevege en eneste finger. Han sto og så på meg som skalv som bare det, men jeg var ikke redd. Nei, for jeg hadde tydeligvis ingenting å leve for mer. ''Hold kjeft'' svarte Justin kaldt. Men noe med stemmen hans var ikke helt normalt. ''Og hva gjør vi med folk som ber dem om å holde kjeft?'' spurte Richard, som tydeligvis elsket det han så. ''Vi skader dem'' svarte Justin, nærmest som han var i hypnose. Men fortsatt, noe var ikke normalt med stemmen hans. Uansett hva det var, så tok Justin fram pistolen sin.
:oo Tror dere Justin bruker pistolen sin?
Rano

{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
13.11.2013 / 14:24 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 37 #2

Anbefaler alle å lese fort igjennom disse to delene, slik at dere skjønner litt: 

http://jdbnorway.blogg.no/1377442963_based_on_a_lie__del_5.html

http://jdbnorway.blogg.no/1377443516_based_on_a_lie__del_5.html


Hvordan det var mulig. ''Jeg vil ta hevn, jeg. Du skjønner.. Det er så mye du ikke vet. Men alt dette er til ditt egets beste'' svarte Richard. ''Hva faen var det jeg så i deg?'' spurte jeg. ''Nei det kan du godt si'' sa han, og la håndflaten sin på kinnet mitt. Det varte selvfølgelig ikke lenge, etter man kunne høre et svært klask. Ja. Jeg bitchslappet han. Og det var det dummeste jeg kunne gjøre. ''Det er vel på tide at selveste Bieber får ordne deg på plass'' sa Richard, med et smil. Hva i helvete mente han med det? Jeg rakk ikke si noe, helt til jeg så Justin komme inn på rommet mitt.

________________

Justin selveste Bieber. Min kjæreste, bestevenn og.. Fiende? Hva var det som skjedde akkurat nå? ''Justin?'' spurte jeg skikkelig sjokkert. Akkurat nå skulle det faktisk ikke forundre meg hvis Jennifer, Ryan, Chaz og Alfredo kom inn døren også. Eller kanskje de gjorde det? Også ropte de overraskelse som en tidlig bursdagsgave? Eller så var jeg virkelig dum i hodet? Justin sto ved døren av rommet, kledd i bare en svart vanlig hettejakke med en skinnjakke over der igjen. For å ikke nevne favorittcapsen sin. Han hadde åpnet glidlåsen så magen hans viste fram. Han var så utrolig deilig, men akkurat nå en jeg kanskje hatet mest. Kanskje min aller største fiende. Jeg var jo så lett på tråden. Men jeg skjønte han godt hvis han hatet meg. Det var jo jeg som hadde forlatt han helt uten videre. Sekundene etter jeg hadde sagt navnet hans tok evigheter for meg, men han svarte ikke. Istedenfor tok han opp en røyk, tente den på og tok i munnen. ''Jeg er i stuen'' mumlet Justin til Richard, uten å se på meg. Det gikk ikke an å lese ansiktet til Justin på noe som helst mulige måter, så jeg ga opp. 

 

Hott.

 

''Vel.. Det var awkward'' fniste Richard, og så tilbake på meg etter Justin hadde forlatt rommet. Jeg var tom for ord, og kunne ikke si noe. ''Justin..'' mumlet jeg lavt for meg selv. Det kunne aldeles ikke være sant. ''Du skjønner.. Det er ikke bare meg du har med å handle'' sa Richard fort. Jeg stirret opp på han, nysgjerrig. ''Kan din far vennligst gå? Jeg har et par ord til deg'' sa Richard kaldt, og så på pappa med et intenst blikk. Pappa tok hintet, og reiste seg opp for å gå ut. ''Elsker å ha kontroll'' sa Richard, og lukket døren etter pappa. ''Kan du vær så snill og ikke blande inn min far?'' spurte jeg fort. ''Jeg blander inn hvem jeg vil'' svarte Richard fort, og tok et steg nærmere meg. ''Husker du den ene dagen i Denver, da lille deg skulle møte The Wild Kidz for første gang? Du var så søt og uskyldig, og visste aldeles ikke hvilke farer du innblandet deg i. Selv om Justin advarte deg et par ganger'' sa Richard. Jeg tenkte tilbake på den tid, ung, dum og forelsket i tidenes største drittsekk ja. Jeg hadde ihvertfall lært min lekse. ''Visste du at mottoet til The Wild Kidz var; Once a bad boy, always a bad boy? Husker du dagen du og Justin måtte rømme på grunn av en gjeng som kom i angrep mot The Wild Kidz?'' spurte Richard fort. 

 

Jeg tenkte meg om. Ja. Jeg husker vi hadde spasert fredelig i nabolaget, i det Twist ba Justin om å passe på meg og rømme vekk. Vi fikk ikke vite annet enn at det gikk greit. ''Jeg ser minnene dine kommer fram. Fortalte Justin noen gang hvem de gutta var som løp etter dere? Nei? Vel. Hyggelig å hilse på deg, igjen. Jeg er med i The Dragons. Tidenes gjeng. The Wild Kidz største fiende. De som var til stor hjelp for å ødelegge Justin sin karriere. Drept flere med bare hendene mine.'' skrøt Richard. Det var noe mentalt galt med den gutten. ''Hyggelig'' svarte jeg sarkastisk. ''Tro meg. Jeg har ingenting i mot i å ta meg av Justin eller faren din hvis du ikke gjør som jeg sier'' sa Richard rolig. Stemmen hans var så ekkel, og jeg kunne ikke tro på at jeg faktisk hadde trodd han var en bra fyr. ''For et tragisk liv du har'' mumlet jeg. ''Vel.. Justin er på The Dragons sin side nå. Han var villig til å gi opp alt for at vi ikke skulle ødelegge mer for han. Men din far derimot, kan vi fortsatt ta oss av'' smilte han ekkelt. ''Don't believe you'' mumlet jeg lavt. Men den djevelen hadde god hørsel. ''Å? Ikke? Vi får nok se på det. Justin!'' Det tok ikke lang tid før Justin med røyken i hånden sto ved døren. ''Hva?'' mumlet Justin uinteressert. ''Faren. Kjelleren. Pistolen ligger oppå skuffen i kontoret. Du vet hva du skal gjøre''


Danger.

 

 

Hva tror dere skjer? :D

 

Håper dere er aktive! Er så gøy å se deres meninger, og hva dere tror kommer til å skje!

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
12.11.2013 / 17:51 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 36 #2

Jeg kunne høre at han som hadde stått som dørvakt, gikk ned trappene igjen. ''Fortsett og lat som du sover. Jeg forklarer senere'' sa pappa rolig. I det han sa det, lukket jeg øynene igjen fort, og dørvakten kom inn. ''Hvem snakket du med?'' spurte han mistenksomt. ''Ingen'' svarte pappa fort. ''Åja, så du er blitt gal og nå? Tror ikke jobben hadde likt det. Her er dyne og pute til din aldeles vakre datter. Jeg kan ikke få en smakbit av henne vel?'' spurte han, og lo. Før jeg visste ordet av det, så hørte jeg et stort dunk og dørvakten lå nede på gulvet etter pappa hadde slått til han. ''Richard ville nok ikke likt at du prøvde deg, idiot'' sa pappa. Vent, RICHARD?

_______________

 

Mannen som pappa hadde slått ned lå bevisstløs på gulvet, eller det var ihvertfall det jeg trodde. Jeg hadde jo lukket øynene mine og latet som jeg fortsatt sov. Jeg prøvde å åpne øynene mine i det pappa ga et tegn på at jeg skulle bli liggende med øynene lukket, for jeg forsto hvor han ville med det. Pappa og jeg kunne nemlig høre fotskritt utenfor rommet - i kjelleren. ''-og jeg vil ha det. Sånn er det bare!'' kunne vi høre den mørke stemmen si. Den samme stemmen som pappa hadde diskutert med for litt siden. ''Ahh.. Mr.TMZ, du gir ikke opp ser jeg'' sa stemmen. Uansett hvor hardt jeg prøvde, klarte jeg ikke å identifisere hvem sin stemme det tilhørte. ''La min datter gå, så skal jeg gi opp'' sa pappa fort. ''Var det ikke du som ville alt dette i starten?'' spurte stemmen. ''Jo. Men jeg forandret mening når det gjaldt å innblande det eneste positive jeg har i livet mitt'' svarte pappa kaldt.

 

''Greit. Ta henne med opp på rommet. Husk at det ikke er vits i å rømme. Dere er flere hundre kilometer vekke fra byen, fra mennesker, fra alt. Og for å ikke nevne livvaktene'' svarte stemmen kaldt til pappa. Jeg fikk vondt inni meg. Hva skulle egentlig skje med meg? ''Bær henne opp'' sa stemmen. ''HUNTER! Plukk opp Newton. Han blør!'' ropte stemmen, som om han egentlig ga fullt faen i hva som skjedde med han eller ikke. Jeg kjente pappa løfte meg opp fra det kalde kjellergulvet med dynen fortsatt over meg. Det var godt å føle seg som pappas lille prinsesse i armene hans. Jeg visste ikke helt hvor vi sto, eller om jeg kunne tilgi han. Men en ting jeg visste, var at jeg måtte vise de andre at jeg var våken. På den måten kunne jeg få flere svar. I det pappa la meg ned i en myk seng, begynte jeg å hoste. Hoste helt kraftig. ''Hun er våken, så godt'' sa stemmen. Jeg åpnet øynene mine, og var plassert i et mer behagelig rom med en seng, utrolig nok. Gjett hvem som sto fem meter foran meg? Selveste Richard.

 

''Kan jeg få lov å spy på deg?'' var det jeg svarte. ''Ah.. Min kjære. Ikke vær for hard'' svarte han. ''Er du fuckings seriøs? La pappa gå'' sa jeg kjapt. Pappa satt ved min side, mens jeg hadde reist meg opp. Pappa dro meg ned igjen, men Richard likte ikke det. ''Hunter! Fjern han med engang. Ned til.. You know'' sa han. ''Hva? Nei! PAPPA'' ropte jeg i det pappa ble dratt ut av rommet av flere menn. ''Hva er det du vil med meg?'' spurte jeg redd. Jeg skjønte ingenting. Hvordan det var mulig. ''Jeg vil ta hevn, jeg. Du skjønner.. Det er så mye du ikke vet. Men alt dette er til ditt egets beste'' svarte Richard. ''Hva faen var det jeg så i deg?'' spurte jeg. ''Nei det kan du godt si'' sa han, og la håndflaten sin på kinnet mitt. Det varte selvfølgelig ikke lenge, etter man kunne høre et svært klask. Ja. Jeg bitchslappet han. Og det var det dummeste jeg kunne gjøre. ''Det er vel på tide at selveste Bieber får ordne deg på plass'' sa Richard, med et smil. Hva i helvete mente han med det? Jeg rakk ikke si noe, helt til jeg så Justin komme inn på rommet mitt.

Grumpy

 

Hva tror du skjer? :o

 

 

Rano

 


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
09.11.2013 / 19:32 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 35 #2

 

 ''Eyy! Få henne opp på rommet i øvre etasjen. Jeg akter ikke å la henne sove i en kjeller på hardt gulv. Hun er sikkert skadet, kan vi få inn en lege hit?'' spurte pappa. En mann svarte fort tilbake. ''Er du dum?'' fikk pappa som svar. ''Vi kan dessverre ikke fortsette samarbeid på den måten hvis du skader henne'' svarte pappa. ''Åja, vel.. Da blir samarbeidet vårt avbrutt. Og du vet godt hva som skjer da, eller hva? Eller skal jeg nevne for deg hva som skjer?''

__________

Det som var dumt for min del, var at jeg lå helt stille - men i smerter. Jeg fikk gåsehud, fordi jeg frøs sånn. Jeg ville skrike over hvor sterk hodepine jeg hadde. Men ingenting slo nysgjerrigheten min, så jeg lå dønn i ro. ''Du trenger ikke nevne det. Jeg har holdt min del av avtalen, så da syns jeg du kan la henne gå'' sa pappa. Hey, vent no litt. Var det ikke pappa som sto bak alt dette? Eller tok jeg feil? Hvilke samarbeid var det snakk om? ''Jeg er ikke helt ferdig med deg enda'' lo denne mørke stemmen. ''Åja, så hva skal The Dragons gjøre da?'' spurte pappa fort. ''Nei det trenger du ikke få svar på enda'' sa den mørke stemmen. Jeg hadde som nevnt åpnet øynene mine forsiktig bare så jeg kunne se hva som foregikk. Denne mørke stemmen tilhørte en høy gutt eller, kledd i en svart sportsjakke med en logo som tilhørte det pappa hadde nevnt, The Dragons. Jeg vet ikke helt hva som var med meg, men jeg følte jeg hadde sett han før. Jeg klarte ikke se ansiktet hans, men noe var kjent med han. Han forsvant fort ut av rommet, slik at jeg var alene igjen med pappa.

 

Men det varte ikke lenge, for han som sto vakt utenfor døren klarte fint å holde pappa med selskap. Jeg klarte ikke å syntes synd i pappa på grunn av alt han hadde dratt meg inn i, men samtidig var det en liten del av meg som gjorde. ''Jeg kommer tilbake. Du blir reddet. Deg foran meg, uansett'' hvisket pappa i øret mitt. Jeg kunne se at pappa tok av seg jakken sin og la den fint over meg, slik at jeg ikke frøs. ''Pappas lille prinsesse ville aldri skadet deg'' sa han forsiktig. ''Du kan slutte å være så sykt klisjé nå. Alle dør før eller senere uansett'' sa han som hadde stått vakt utenfor døren min. ''Da har du aldri opplevd ekte kjærlighet du'' svarte pappa kaldt. ''No need. Man blir bare såret uansett, believe me. Gå ut nå, besøkstiden er over'' sa mannen. ''Ikke dra av henne jakken. Det er dødskaldt her nede'' sa pappa strengt. ''Du gir nok ikke mine ordre, kompis.'' svarte han. 

 

Pappa reiste seg opp. ''Jeg kan gi deg ordre når jeg vil. Så jo, du sørger for at henne ikke fryser. Ellers får jeg Mr. Dragon til å banke livshiten ut av deg. Så hent en dyne og en pute til datteren min med engang'' sa pappa sint. ''Greit sir'' sa han, og forsvant. Jeg skjønte meg ikke helt på situasjonen, så jeg begynte å bevege meg. Bare for å vekke oppmerksomheten til pappa. ''*dittnavn*!'' sa han forsiktig, og bøyde seg ned til meg. Jeg kunne høre at han som hadde stått som dørvakt, gikk ned trappene igjen. ''Fortsett og lat som du sover. Jeg forklarer senere'' sa pappa rolig. I det han sa det, lukket jeg øynene igjen fort, og dørvakten kom inn. ''Hvem snakket du med?'' spurte han mistenksomt. ''Ingen'' svarte pappa fort. ''Åja, så du er blitt gal og nå? Tror ikke jobben hadde likt det. Her er dyne og pute til din aldeles vakre datter. Jeg kan ikke få en smakbit av henne vel?'' spurte han, og lo. Før jeg visste ordet av det, så hørte jeg et stort dunk og dørvakten lå nede på gulvet etter pappa hadde slått til han. ''Richard ville nok ikke likt at du prøvde deg, idiot'' sa pappa. Vent, RICHARD?

 

Untitled

 

Til dere som ikke vet hvem Richard er, som *dittnavn* tenker på, så er det han som hun tidligere nesten holdt på med da de gikk på skole i Denver. Det kan du lese om i begynnelsen av sesong 1! Men om det er han Richard, eller en annen Richard, finner dere ut av senere :-) Også er det mange som lurer på hvor mange deler som vil være på sesong 2, og det er jeg litt usikker på. Tenker det blir en liten stund til. Er faktisk ikke sånn kjempelenge igjen til jeg er ferdig med denne historien, og da er jeg nesten ferdig for godt med historieblogging. Da kommer Esin med en historie! Så dette blir vel mest sannsynlig en av mine siste historier på bloggen, vi får se.

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
09.11.2013 / 16:49 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 34 #2

 

Minuttene gikk som timer, og jeg ringte *dittnavn* konstant på telefonen. ''JUSTIN!'' ropte jeg, og løp mot han. ''Ey, hva skjedde med at *dittnavn* ikke kom opp som one less lonely girl?'' spurte Justin. ''Sporløst forsvunnet'' svarte Ryan. Justin gikk fra et glad fjes, til et mystisk fjes. Han så først på meg, og deretter på Ryan. ''Justin?'' sa Ryan fort. ''Fyfaen. Du vet hvor hun er du, ikke sant?'' spurte jeg, i det jeg så at Justin sitt fjes ble bekymret. 

________________

 

Tilbake til ditt synspunkt

 

Alt var svart for meg, men det føltes likevel som alt hadde vært en drøm. Et helt forferdelig mareritt kunne man mildt sagt si. Det var som om sengen min hadde blitt steinhard, og at jeg ikke klarte å bevege meg. Pleide mareritter å være slik? Jeg kan ikke huske at sengen min var sånn? Men nei. Det var aldeles ikke noe mareritt, for dette var virkeligheten. Min egen far. Det var som om jeg tenkte høyt og var så sint, men likevel ikke kunne bevege en finger. Jeg åpnet øynene mine så forsiktig som jeg kunne, ettersom hvert centimeter av kroppen var full av smerte. Jeg var så forsiktig, samtidig som jeg var desperat etter å vite hvor jeg var. Jeg kunne ikke huske noe stort fra hva som hadde skjedd tidligere, annet enn at det var min egen far som brakte meg hit. ''Hvordan er hun?'' spurte en stemme utenfor rommet jeg lå i. ''Hun sover fortsatt'' mumlet en stemme tilbake.

 

Jeg lukket øynene mine kjapt igjen, uten å reagere på noe annet. Døren åpnet seg, og med lyden av døren kunne man høre at det var et eldgammelt sted. Knirkingen skjærte i ørene mine, men jeg måtte fortsette å late som jeg lå og sov. Kanskje jeg fikk et par svar på noen spørsmål i mellomtiden mens pappa snakket med han som sto vakt utenfor rommet mitt. Selv om øynene mine nesten var helt lukket, kunne jeg føle lyset som hadde kommet inn i rommet fra gangen utenfor. Stegene til pappa kom nærmere og nærmere, og jeg kunne føle på meg at han stirret på meg. Jeg åpnet øynene mine forsiktig, men ikke slik at han kunne se det, men slik at jeg kunne se hva som skjedde. Pappa bøyde seg ned mot meg. Den mannen var ikke annet enn skam i mine øyne for øyeblikket. 

 

''Min datter'' hvisket han nærmest i ørene på meg. Jeg er ikke din datter, var alt jeg kunne tenke på. Men pappa fortsatte å snakke til meg. ''Jeg beklager for dette, men det var nødvendig'' sa han rolig. Ikke ta meg feil, men jeg ville aldri slått til mitt eget barn bevisstløs uansett hvilke situasjon det gladt. For det første hadde jeg ikke gjort noe galt her i livet, og for det andre - hvilke grunn var bra nok i hans øyne som gjorde at han kunne slå til meg bevisstløs? ''Eyy! Få henne opp på rommet i øvre etasjen. Jeg akter ikke å la henne sove i en kjeller på hardt gulv. Hun er sikkert skadet, kan vi få inn en lege hit?'' spurte pappa. En mann svarte fort tilbake. ''Er du dum?'' fikk pappa som svar. ''Vi kan dessverre ikke fortsette samarbeid på den måten hvis du skader henne'' svarte pappa. ''Åja, vel.. Da blir samarbeidet vårt avbrutt. Og du vet godt hva som skjer da, eller hva? Eller skal jeg nevne for deg hva som skjer?''

 

Hva tror du skjer? 

 

Over 30 kommentarer, og neste del kommer :D

 

 

Rano

 


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
08.11.2013 / 17:17 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 33 #2

Jeg sjekket om jeg hadde med meg mobilen, ikke at jeg hadde særlig bruk for den akkurat. Jeg kunne høre hyl fra beliebers utenfor og inni arenaen som endelig kunne gå inn. Foran meg, fem meter foran meg, kunne jeg se døren. Bak den døren skulle jeg endelig få sannheten fram. Jeg holdt hånden min på håndtaket og åpnet døren forsiktig. Det første jeg la merke til var en svart bil. ''Det var på tide at vi endelig møtes igjen'' sa stemmen bak meg. 

______________________

 Jeg snudde meg mot min egen far som sto der og virket helt uskyldig. En svart, stor bil sto rett ved siden av han. Jeg snudde meg først mot bilen, og deretter mot han igjen. ''Hva faen vil du meg?'' spurte jeg kjapt. Pappa begynte å le litt, som om det var et dumt spørsmål jeg skulle visst svaret på. ''Er ikke det ikke sykt alt som har skjedd?'' spurte han meg. Jeg kokte innvendig, og frustrasjonen i kroppen min bare.. Nei, jeg hadde ikke ord for det. ''Bare si hva du vil med meg'' spurte jeg fort. ''Nei det får du ikke vite enda'' smilte pappa. ''Så hva skal vi? Hvorfor står jeg her ute?'' spurte jeg redd. ''Jeg tenkte.. Istedenfor å snakke om dette her til deg, så kan jeg heller vise deg'' smilte pappa, med et lurt smil. Jeg sto med et spørsmålstegn. ''Hva mener du?'' spurte jeg. Dumt spørsmål. Jeg kjente noe hardt slå hodet mitt, så jeg falt om på bakken og besvimte. Det siste jeg kunne høre før alt ble svart var ''Legg henne inn i bilen. Vi ligger foran i planen''


_

 

*Jennifers synspunkt over en time senere*

 

''Vi finner ikke *dittnavn*'' sa Alfredo kjapt til meg, i det han åpnet garderobedøren. Meg, Chaz og Ryan hadde sittet her i noen minutter der vi trodde *dittnavn* skulle være, men ingen tegn til henne. ''Men da går jo hun glipp av hele overraskelsen!'' ropte Chaz, som var så skuffet. Jeg derimot, var veldig paranoid. Og for å ikke og nevne mistenksom. Hvorfor skulle hun ellers bare forsvinne på en slik, mystisk måte? ''Det handler ikke om overraskelsen, det handler mer om at hun faktisk er sporløst forsvunnet'' sa Alfredo bekymret. Jeg stirret på Ryan, som så ut til å tenke det samme som meg. Noen måtte vel ha tatt henne. Tenk hvis hun var dum nok til å møte de som hadde sendt meldingene? Nei, tenk positivt. Hun gikk sikkert bare ut for å få litt luft. ''Hva skal vi si til Justin?'' spurte Alfredo. ''Jeg kan snakke med han. Han har tre sanger igjen'' mumlet jeg. ''Men da ødelegger vi hele resten showet for han! *dittnavn* skulle vært OLLG akkurat nå'' sa Alfredo bekymret.

 

''Samma det, la en belieber være OLLG for denne gang, så kan vi heller overraske *dittnavn* når hun faktisk er til stede. Dette er gale!'' sa Ryan fort, og reiste seg opp. Det samme gjorde jeg. ''Jeg drar bort til der Justin går av scenen, også tar vi det der. Alle mann vær på utkikk'' sa jeg strengt. Ryan gikk rett bak meg, med samme mål. I det vi lukket døren bak oss, så jeg på Ryan. ''Du tenker det samme som meg, ikke sant?'' spurte jeg. ''Hvis du mener at hun er tatt, så ja'' svarte Ryan. Vi gikk hele den lange veien bak scenen, for å vente på Justin. Minuttene gikk som timer, og jeg ringte *dittnavn* konstant på telefonen. ''JUSTIN!'' ropte jeg, og løp mot han. ''Ey, hva skjedde med at *dittnavn* ikke kom opp som one less lonely girl?'' spurte Justin. ''Sporløst forsvunnet'' svarte Ryan. Justin gikk fra et glad fjes, til et mystisk fjes. Han så først på meg, og deretter på Ryan. ''Justin?'' sa Ryan fort. ''Fyfaen. Du vet hvor hun er du, ikke sant?'' spurte jeg, i det jeg så at Justin sitt fjes ble bekymret. 

 

Biebs :)

 

Hva tror du skjer? :o

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
06.11.2013 / 17:16 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Kjapp historiepause

Heisann!

 

Vet at mange har gledet seg til en ny del av historien, og det kommer. Men denne uken har jeg masse prøver og innleveringer jeg må få gjort ferdig. Skal ta en liten historiepause, kanskje frem til fredag. Da er jeg ferdig :) Håper dere forstår at skole kommer først, og at jeg foreløpig har alt for masse å gjøre!

 

 

 

 

Ha ellers en fin uke da, søtinger

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
04.11.2013 / 19:08 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 32 #2 - lengre del

Tok med en lang del til dere! Enjoy :-)


 

Tuller du med meg? Dette var rene selvmord, men jeg kunne ikke la uskyldige mennesker bli skadet! Men hvis jeg sendte melding til Jennifer og Ryan, og fortalte om det slik at de kunne spore meg opp ville det jo blitt litt annerledes.. Ikke sant? Tankene mine var høylytt, og hodet mitt gjorde vondt. Tiden gikk, og jeg måtte svare. Skulle jeg dra og være så dum, eller fortelle noen om det? Tik tok tik tok..

___

Dessverre for meg lot samvittigheten ta over. Hvordan kunne jeg leve med at en hel folkemengde, unge uskyldige mennesker, bli skadet på grunn av meg? Jeg samlet motet til å svare. ''I'll be there. Alene.'' mens jeg svelgte tungt. ''Great. Bak arenaen, 19:30;) gleder meg'' Da jeg så meldingen, sjekket jeg fort klokkeslettet. Det var faktisk bare knappe en time til. ''Der er du!'' sa Alfredo. Jeg stirret rart på han. ''Her er jeg ja, du sa jo jeg ikke skulle forlate stedet'' mumlet jeg skeptisk. ''Selvfølgelig, men jeg vet jo aldri med deg! Overraskelsen din venter på deg fortsatt'' sa Alfredo glad. ''Du skremmer meg nesten'' fniste jeg, mens jeg fulgte etter Alfredo. Denne arenaen var jo enorm, for vi hadde gått i kanskje ti minutter før vi endelig nærmet oss garderobene. ''Her. Kos deg! Overraskelsen er det forresten Justin som har fikset'' sa Alfredo glad. ''Yey!'' sa jeg fornøyd, og åpnet garderobedøren. 

1060 Woodland Dr | Beverly Hills - The Agency

 

Jeg åpnet døren til en veldig fin og elegant garderobe, med masse klær og kostymer hengende rundt. Midt i rommet var det plassert en svart sofa, og oppå den sofaen... ''MAMMA!'' ropte jeg glad, og sprintet mot henne. Min elskbare mamma satt i sofaen med et stort smil. ''Min kjære datter!'' sa hun glad, og reiste seg opp. Jeg omfavnet henne som jeg aldri hadde gjort før, men man kunne da ikke klandre meg for det. Jeg hadde vært vekke fra henne en veldig god stund, og aldri tatt skikkelig farvel med henne heller. Å klemme mamma var høydepunktet på denne reisen. Det å vite at hun var i trygge hender, at jeg faktisk holdt rundt henne var den beste følelsen noen gang. ''Jeg har savnet deg så masse'' sa jeg mens jeg hadde ansiktet mitt gravd inni brystet hennes. Tårene mine kom selvfølgelig, for det var så utrolig spesielt. ''Mitt gull. Jeg har savnet deg mer'' sa hun, og trakk seg vekk fra meg. 

 

''Men hvordan?'' spurte jeg nysgjerrig. Mamma ga meg et smil. ''Det er ikke noe overraskelse for noen at du har vært veldig nedfor i det siste. Og vi kunne alle trengt en liten oppmuntring, ikke sant? Jeg var så alene der i huset i Denver. Min eneste datter forlot meg for en livsopplevelse, mens min mann er sporløst forsvunnet. Jeg vet ikke hvor han er, og har ingen anelse heller. Han svarer ikke telefonen sin. Og siden både du og jeg har vært nedfor, tenkte Justin at det hadde vært fantastisk om jeg fikk bli med til Europa for en uke. Første destinasjon er Paris, så det er perfekt! Kan shoppe med datteren min, og bare ha det helt fantastisk!'' sa mamma glad. Det gjorde meg glad. Og jeg elsket Justin for det han hadde gjort. 

 

''Justin er best'' sa jeg fornøyd. ''Ja han er noe du må ta vare på. Gleder meg til å stå på første rad på konserten, og bare skrike for livet! Belieber vet du, number one fan'' sa mamma i ekstase. ''Du er den rareste personen jeg vet om'' lo jeg. ''Så absolutt. Hva er planene for i kveld da?'' spurte mamma meg. Og der fikk jeg vondt inni meg. For i følge klokken så var det knappe en halvtime til jeg skulle møte.. Anonymious. Noe som skremte livet ut av meg. ''Jeg vet ikke'' svarte jeg, og jeg var jo helt ærlig. Jeg visste ikke hva som kom til å skje. ''Da kan vi vel ta oss en tur på en restaurant, og spise masse god meksikansk mat!'' sa mamma fornøyd. ''Ja, det er vel nærmest en tradisjon etter konsertene her å gjøre slikt'' sa jeg med et smil.

 

Men det smilet var aldeles ikke ekte, og det kunne mamma se på meg. ''Er det noe galt kjære?'' spurte hun. ''Neida, jeg er bare.. Overlykkelig og i sjokk over at du er her'' sa jeg glad. ''Vennen min'' sa mamma, og klemte meg hardt. Hvis jeg ble drept eller kidnappet, fikk jeg ihvertfall gitt mamma en ubevisst hadeklem. ''Flotte greier! Jeg lovde Scooter å hjelpe han med noe greier, og jeg tror Justin står utenfor. Vi snakkes senere'' sa mamma glad, og gikk ut av rommet. I det hun gikk ut, så kom Justin inn. I bar overkropp vel og merke. ''Justin!'' sa jeg glad, og omfavnet han, også med et kyss. ''Jeg visste du kom til å bli glad. Jeg tror vi alle trengte det'' sa Justin, og løftet meg opp. Vi var helt alene, så Justin kastet seg over meg ned i sofaen. ''Du er helt fantastisk, Justin. Tusen takk for alt'' sa jeg glad, og kysset han. Jeg hadde beina mine rundt midjen til Justin, mens han hadde armene sine rundt meg.

one day, maybe

 

Vi lå på sofaen i vår egen stillhet. ''Vet du hvorfor jeg gjorde det?'' spurte Justin. Jeg ristet på hodet. ''Fordi jeg elsker deg, *dittnavn*. Jeg vet vi ikke har vært sammen stort lenge, men jeg har gjort det alt for lenge. Alt med The Wild Kidz var bare for å beskytte deg. Og med det så beklager jeg.. Jeg beklager for alt. Jeg vil ikke at du skal hate meg'' sa Justin forsiktig. ''Hvorfor skulle jeg hate deg? Du har da ikke gjort meg noe farlig'' sa jeg kjapt, og reiste meg opp igjen. Justin svarte ikke på det, som om han skjulte noe. Eller så var det bare jeg som var så utrolig paranoid. ''Ihvertfall, jeg elsker deg også Justin. Igjen.. tusen takk for alt'' sa jeg fornøyd og kysset han igjen. Justin strålte, men samtidig kunne jeg se et glimt i øyet hans som ikke var helt i det lykkelige stadiet. ''Jeg må gå. Har litt dårlig tid, skal møte danserne på det andre rommet'' sa Justin. ''Greit, vi snakkes etterpå'' smilte jeg. ''Det gjør vi'' sa Justin glad.

 

Jeg reiste meg opp igjen for å sjekke klokken. ''Ti minutter igjen'' sa jeg lavt for meg selv. Jeg gikk fort ut av garderoben, for å gå samme vei som jeg hadde komt med Alfredo. Det var på tide.. Nå skulle jeg endelig få vite hvem som sto bak alle disse meldingene. Jeg sjekket om jeg hadde med meg mobilen, ikke at jeg hadde særlig bruk for den akkurat. Jeg kunne høre hyl fra beliebers utenfor og inni arenaen som endelig kunne gå inn. Foran meg, fem meter foran meg, kunne jeg se døren. Bak den døren skulle jeg endelig få sannheten fram. Jeg holdt hånden min på håndtaket og åpnet døren forsiktig. Det første jeg la merke til var en svart bil. ''Det var på tide at vi endelig møtes igjen'' sa stemmen bak meg. 

 

Untitled

 

Uuu, hva tror dere skjer? :o

 

Håper på tilbakemelding!

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
04.11.2013 / 16:40 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 31 #2

Rakk ikke noe i går på grunn av prøveøving og trening, men har laget til dere i dag :) Beklager for det, virkelig!


''Hey, dere rakk det! Utrolig nok'' sa Alfredo fornøyd. ''Bare gi nøklene til han der borte, så tar han bilen tilbake til der dere leide den. Vi tar fellesbussen hjem igjen'' sa Alfredo fort. ''Flotte greier'' svarte Ryan, og forsvant bort til han Alfredo hadde pekt mot. ''Og når det gjelder deg, *dittnavn*, så har meg og Justin fikset en overraskelse til deg som sitter i skifterommet til Justin!'' sa Alfredo, og hjertet mitt hoppet fort.

__________________

''Hvem er det, Alfredo?'' spurte jeg kjapt. Alfredo ga meg bare et stort glis, og prøvde å gjemme smilet sitt. ''Bare bli med meg'' sa han fornøyd. Jeg holdt han i armen mens han dro meg inn i arenaen. ''Du må forresten ta på deg backstage halsbåndet. Securitas her er veldig streng, ettersom noen av belieberne her er helt crazy'' sa Alfredo fort. Jeg tok opp backstage-passet opp fra lommen min, og tok den rundt halsen min. Jeg følte meg så utrolig heldig som fikk denne muligheten. ''Hvem tror du at det er?'' spurte Alfredo, mens vi spaserte gjennom gangen. ''Nei si meg det.. Jeg vet faktisk ikke! Jeg har på følelsen at det bare er lureri'' mumlet jeg. Alfredo bare fniste. Enten var jeg veldig paranoid, eller så var jeg jævlig paranoid. ''Slapp av'' sa han, og roet meg ned.

 

''Yo Alfredo og *dittnavn*, vi trenger hjelp!'' ropte Scooter på andre siden av gangen. Alfredo så plutselig veldig stresset ut. ''Hva snakker du om?'' spurte Alfredo fort. ''Vi trenger folk som kan hjelpe oss med å finne dansernes outfits! De ligger ikke der de skal lenger! Og Justin sine klær også.. Mikrofonen er helt vekke, og alt er bare rene kaos nå'' sa Scooter stresset. ''Tuller du? Er ikke det stylistene og securitas sitt ansvar?'' spurte Alfredo kjapt. ''Jo, men det ser ut til at vi har uvelkomne besøk her. Vi må finne utstyret, hvis ikke går alt rett til helvete'' sa Scooter. Jeg fikk hjertet opp i halsen. ''Okei, *dittnavn* bli her. Ikke beveg deg noen steder, jeg kommer straks!'' sa Alfredo. Jeg bare nikket, og ble igjen helt for meg selv. Hva skjedde med overraskelsen min, da?

 

Det tok ikke lang tid før jeg fikk en melding. ''Denne meldingen går an å svare på. Hvis du møter meg bak arenaen om en time, går showet til Justin som planlagt. Tar du med deg folk, sørger jeg for at uskyldige mennesker blir hardt skadet og showet blir helt ødelagt. Svar. -Anonymious'' Tuller du med meg? Dette var rene selvmord, men jeg kunne ikke la uskyldige mennesker bli skadet! Men hvis jeg sendte melding til Jennifer og Ryan, og fortalte om det slik at de kunne spore meg opp ville det jo blitt litt annerledes.. Ikke sant? Tankene mine var høylytt, og hodet mitt gjorde vondt. Tiden gikk, og jeg måtte svare. Skulle jeg dra og være så dum, eller fortelle noen om det? Tik tok tik tok..

 

justin bieber | Tumblr

 

Hva tror du skjer? :o

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
02.11.2013 / 15:06 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 30 #2

Jeg var forresten fast bestemt på å fortelle Justin alt etter konserten. For jeg taklet ikke mer hemmeligheter. ''Hva er klokken?'' spurte Jennifer. Jeg tok opp telefonen min, og kunne se på skjermen at den var halv seks. ''halv seks'' mumlet jeg. I det jeg sa det, poppet det opp en ny melding på telefonen. ''Vil du ha en avslutning på det hele? Kanskje på tide med et møte? Kanskje på tide å finne ut hvem jeg er? Vi snakkes;) -Anonymios.''

_____________

Nevnte jeg at hele kroppen min gjorde vondt? Var det endelig tid for å møte vedkommende som hadde sendt meg disse meldingene? ''Hva er det som skjer?'' spurte Chaz, som tydeligvis hadde lagt merke til hvor blek jeg ble. Jeg ble alltid helt blek hver gang jeg var redd for noe. ''Nei ingenting, jeg er fortsatt i sjokk etter hendelsen som skjedde for noen minutter siden. Jeg lurer på om det går bra med folk..'' sa jeg, og lente hodet mitt mot ruten. ''Jeg tror nok det går bra med dem. De er jo bare uskyldige mennesker alle sammen, så skjønner ikke helt hva eller hvorfor de skulle trenge dem'' svarte Ryan. ''Ryan har rett. Det er nok bare deg de er ute etter, eller oss. Så da må vi være ekstra forsiktig, greit? Vi forteller Scooter og resten av crewet om dette, og drar til politiet for å spore opp slike trusselmeldinger'' sa Jennifer. Vi nikket oss enig i det.

 

Kanskje jeg endelig sluttet å bli forfulgt? Det var jo lov å håpe. ''Vi er framme'' sa Chaz fornøyd. Jeg så ut mot en stor arena, fullt av beliebers og voksne mennesker som var klar for konsert. Flaks for oss at bilen vår hadde helt svarte ruter, slik at ingen kunne se hvem det var. Men til tross for det, så var det mange nysgjerrige hoder som stirret mot bilen vår. Og det var på grunn av det ikke var tillat med biler her i arenaen. ''Der er politiet. Må nok si navn'' sa Ryan, og kjørte bort. ''Navn?'' spurte en dame, som var kledd i politiuniform og snakket veldig dårlig engelsk. ''Ryan Butler, Jennifer Logan, *dittnavn&etternavn* og Chaz Somers. Vi blir hentet av Alfredo Flores'' svarte Ryan. Damen så litt rart på oss, men sjekket en blokk hun holdt i hånden. ''Ta ned ruten, jeg må se ansiktet på alle'' svarte hun. Vi gjorde som hun sa. ''Kjør inn til inngang D9, dere vil bli hentet der'' sa damen, og ga oss 4 backstage halsbånd. ''Flott, tusen takk'' sa Ryan og tok imot halsbåndene. 

 

''Ser ut til at det er veldig mange som skal på konsert til tross for alt som har skjedd!'' sa Jennifer, og stirret nysgjerrig på småjenter som vi kjørte forbi. ''Det er fantastisk'' svarte jeg. ''Så absolutt'' sa hun glad. Vi ble veldig facsinert av alle som sto utenfor. Noen av dem hadde allsang, mens andre bare satt og snakket med hverandre. ''Når åpnes dørene?'' spurte jeg nysgjerrig. ''På billetten står det faktisk om en halvtime'' sa Chaz, og holdt oppe en konsert billett. ''Flotte greier! Der borte er Alfredo!'' sa jeg glad. Jeg ble bare så glad av å se noen nærme folk, for jeg følte meg tryggere da. ''Hey, dere rakk det! Utrolig nok'' sa Alfredo fornøyd. ''Bare gi nøklene til han der borte, så tar han bilen tilbake til der dere leide den. Vi tar fellesbussen hjem igjen'' sa Alfredo fort. ''Flotte greier'' svarte Ryan, og forsvant bort til han Alfredo hadde pekt mot. ''Og når det gjelder deg, *dittnavn*, så har meg og Justin fikset en overraskelse til deg som sitter i skifterommet til Justin!'' sa Alfredo, og hjertet mitt hoppet fort.

♥♡

 

 

Hvem tror dere det er? :o

 

Er veldig usikker på hvor mange deler som kommer i dag. I morgen får dere ihvertfall et par! Så gled dere:)

 

Rano

 


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
31.10.2013 / 16:30 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 30 #2

Tusen takk for alle tilbakemeldingene jeg får fra dere! Dere er de beste:-)


''Kanskje vi burde komme oss til arenaen? Vi må ihvertfall få Alfredo til å komme på baksiden og gi oss backstage passene så securitas ikke tror vi lyger'' mumlet Ryan, og tok opp telefonen sin. ''Ja, send melding du'' svarte jeg. Det minnet meg på at jeg ikke hadde sjekket telefonen på noen timer, så jeg tok den opp fort for å se om jeg hadde fått noe meldinger eller blitt ringt. Og ja, det hadde jeg. En fin liten truende melding fra samme anonym som tidligere. ''Du har 5 minutter til å komme deg så langt ut av senteret på. Hvis ikke, kan du bli skadet. Hardt skadet. Du, dine venner og uskyldige mennesker. -Anonym'' sto det. Sendt for.. 4 minutter siden. 

_____________________

''LØP!'' ropte jeg, og dro med meg både Chaz og Jennifer, mens Jennifer dro Ryan bak seg etter der igjen. Takk Gud for at vi hadde parkert bilen så langt vekk fra senteret som mulig, men retteresagt der med gågaten vi hadde møtt på mystiske folk. ''HVA SKJER!?'' ropte Jennifer stresset. ''Forklarer etterpå, bare løp!'' ropte jeg andpusten. Jeg klarte ikke å snu meg for og se hvor langt unna senteret vi egentlig var. Men uansett hva som skjedde, så var jeg livredd. ''Okei vi har løpt sånn flere hundre meter vekk fra senteret nå! Det er trygt, hva er det som skjer!?'' spurte Ryan. ''Se!'' ropte jeg, og tok ut mobilen fra lommen. Det var gått over fem minutter nå, og vi hadde mistet synet av senteret. ''Er du seriøs? Hva med de uskyldige menneskene der inne?'' spurte Jennifer, og så livredd ut. ''Det virker mer som de var opptatt av at vi skulle komme oss ut, og ikke skade noen på den måten'' sa jeg fort. 

 

Ryan snudde seg mot retningen der vi hadde sprintet fra. ''Det er best vi kommer oss til arenaen nå. Vi er litt for sent, pluss jeg ønsker ikke at vi kommer noe mer i trøbbel'' foreslo Ryan. Jeg satt meg ned på gresset for å ta igjen pusten etter den lange løpeturen. Chaz hadde lagt seg ned ved siden av meg på gresset, knallrød i ansiktet. ''Noen har skulket gymtimene'' fniste jeg, og snudde meg mot Chaz. ''Det er ikke morsomt! Tenk hvis det er en bombetrussel?'' mumlet Chaz. Og for all del, han hadde rett. Tenk hvis det var det? Tenk hvis jeg ikke hadde sett meldingen, og bare fortsatt shoppingen? ''Men jeg er enig med Ryan. Vi må dra, nå'' sa Jennifer fort. ''Går det bra med dere egentlig?'' spurte jeg raskt, og reiste meg opp igjen. Ryan så ikke helt begeistret ut, og ikke Jennifer heller. Chaz derimot så ut til at han hadde fått astmaanfall av all løpingen. 

 

''Ikke egentlig. Men vi holder dette hemmelig til Justin er ferdig med konserten. Vi er dessuten på vei til Europa om to dager, noe jeg ser fram til. Kanskje all den truingen avslutter da! Jeg mener.. De kan ikke forfølge oss helt til Europa?'' spurte Jennifer redd, nesten som om hun skulle grine. Ryan lå merke til det, så han la armene sine rundt henne mens hun gravde seg ned i brystet. ''Samma det. La oss ikke tenke mer på det, vi går'' sa jeg. De andre nikket seg enig. Vi fant heldigvis veien tilbake igjen til gågaten der vi hadde parkert den leide bilen. ''Du kjører, Jennifer styrer GPSen'' foreslo jeg. ''Greit'' svarte de i kor. Vi satt oss inn i bilen igjen, og jeg ville egentlig bare glemme alt som hadde skjedd. Jeg var forresten fast bestemt på å fortelle Justin alt etter konserten. For jeg taklet ikke mer hemmeligheter. ''Hva er klokken?'' spurte Jennifer. Jeg tok opp telefonen min, og kunne se på skjermen at den var halv seks. ''halv seks'' mumlet jeg. I det jeg sa det, poppet det opp en ny melding på telefonen. ''Vil du ha en avslutning på det hele? Kanskje på tide med et møte? Kanskje på tide å finne ut hvem jeg er? Vi snakkes;) -Anonymios.''


 

Hva tror du skjer? :o

 

Rano



{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
30.10.2013 / 17:01 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 29 #2 - lengre del

''Hvor skal du?'' spurte Chaz. ''Finne min egen frokost'' svarte jeg med et smil. Jeg fant meg fort et tallerken. ''Hei, *dittnavn*! Visste ikke at dere skulle være oppe så tidlig?'' spurte Carlena, med Kaili rett bak seg. ''Joda, vi skulle på shopping. Eller vi tenkte oss det!'' sa jeg glad. ''Seriøst? Vi også. Men vi skal shoppe nye antrekk for kvelden da, sammen med crewet og stylistene'' sa Kaili fornøyd. ''Vent, hva? Skulle ikke dere på soundcheck og øvelse med Justin?'' spurte jeg skeptisk. 

_______________

Carlena så på meg med et mystisk blikk, og Kaili fulgte godt med hun også. ''Nei, hvor har du det fra? Soundchecken er ikke før om noen timer!'' svarte Kaili for Carlena. Carlena nikket og krysset armene sine, mens hun tok opp sin tallerken som lå på frokostbordet. Jeg himlet med øynene som et tegn på at jeg visste at Justin løy. ''Justin fortalte det til deg, gjorde han ikke?'' spurte Carlena, som virket som hun skjønte det selv. Som om hun visste noe mer. ''Ja.. Går sikkert fint. Han er vel ute med Alfredo eller Jon'' svarte jeg, og prøvde å snakke meg ut av det. ''Nope, de sitter tre bord unna deg der bak'' sa Kaili, og pekte bort på der Alfredo og Jon satt, i dyp samtale med resten av bordet som da inneholdt resten av crewet. ''Men hvis han ikke er med deg, eller de andre, hvem er han med da?'' spurte Carlena skeptisk. ''Jeg vet ikke'' svarte jeg, og ristet på hodet. ''Han er sikkert bare ute og røyker. Han vet godt at ingen av oss er særlig stor fan av røyking på grunn av kostholdet vårt'' oppmuntret Kaili. ''Ja kanskje det'' svarte jeg, med et skjevt smil.

 

Kaili nikket fornøyd, og gikk bak meg og bort til de andre. Carlena derimot sto igjen med meg. ''Hey, det vil gå bra'' sa hun, og la hånden sin på skulderen min mens hun stirret meg inn i øynene. ''Tror du?'' spurte jeg med en liten skjelven stemme. ''Jeg tror ikke, jeg vet. Justin er en stor gutt! Han klarer å passe på seg selv'' svarte hun, og ga meg et lite smil. ''Vi får vel satse på det'' svarte jeg. ''Flott, jeg går bort til de andre. Bare rop på meg om det skulle være noe'' svarte hun, og forsvant i samme retning som Kaili hadde gjort. Jeg derimot hadde ikke mer matlyst. ''Hey, hva var det for noe?'' spurte en stemme bak meg. ''Ikke noe spesielt Jennifer. Skal vi dra? Er dere ferdig med å spise?'' spurte jeg fort. Begge snudde seg i retningen der Chaz, Ryan og Jennifer selv hadde spist. ''Det ser sånn ut'' svarte Jennifer, da hun så Chaz og Ryan komme mot oss. ''Vi er med dere på shopping altså. Har lovet mamma å kjøpe gave til henne, og må nesten gjøre det til min søster og far'' sa Ryan. ''Det går fint'' smilte jeg. ''Flott!'' svarte Chaz. ''Ey. Du skal dusje før vi går'' sa meg og Jennifer i kor. ''Greit'' sutret Chaz. 

miss summer

 

''Er gutta ferdig?'' spurte Jennifer, i det jeg hadde tatt på meg conversene mine. ''Ja jeg tror det'' mumlet jeg. ''Sender melding til dem nå om at de skal møte meg i lobbyen'' mumlet Jennifer. ''Greit'' svarte jeg tilbake. Været i Mexico var veldig varmt om dagen, men kjøligere mot kvelden. Selv gledet jeg meg til å komme til Europa om to dager slik at jeg kunne slippe og svette av meg all væske i kroppen av å gå ut. ''De er der nede nå'' sa Jennifer fornøyd. ''Flott'' mumlet jeg, og gikk rett bak henne. ''Hvorfor tar du med deg cardigan? Det er jo dødsvarmt ute!'' klaget Jennifer. ''Jeg driter i det. Det blir kjøligere mot kvelden, og dessuten er det ikke sikkert vi rekker å komme tilbake til hotellet før konserten starter. Som forresten er om seks timer'' svarte jeg. ''Godt poeng!'' svarte Jennifer. Og dessuten så visste jo man aldri. Det var en rar verden vi levde i, og jeg er et veldig paranoid menneske. ''Dere bruker jo serr evigheter'' klagde Chaz, i det vi kom inn i lobbyen. ''Buhu, slutt å klag'' mumlet jeg halvveis irritert.

Wrap me up in ribbons

 

Mexico var virkelig et av de mest spesielle stedene jeg hadde vært i hele mitt liv. Det er kanskje ikke så mange, men likevel! Over alt kunne jeg se mennesker snakke språk jeg ikke kunne forstå, samtidig som enormt med mennesker gikk med kostymer på gaten. Fattigdommen var enormt, og over alt kunne vi se desperate mennesker som tigget på bakken. ''Og det var min siste euro'' sa Chaz, som hadde gitt 5 euro til en mann med et lam på fanget. ''Det er ditt problem'' smilte jeg. ''Ey, ikke vær så bitch da'' sa han surt. ''Jeg tuller med deg'' svarte jeg med et smil. ''En liten idé ville vært å komme seg litt vekk fra denne store folkemengden?'' foreslo Ryan, som hadde kjøpt seg en mexikansk hatt og et par solbriller. Han var knallrød i ansiktet, og det forsto jeg godt. ''Helt enig.. Et sted i skyggen vær så snill'' foreslo Jennifer. Chaz dro armen min med i et smug sammen med Ryan og Jennifer. Folkemengden var heldigvis ikke så stor. ''Holaaa!'' ropte en mann, og hoppet ut fra ingen steder. Jennifer kvapp så mye at hun nærmest hoppet oppå Ryan. ''Snakker dere engelsk?'' spurte han. 

 

Mannen var kledd i en blå himmelskjorte og et par svarte shorts. Det som toppet alt, var papegøyen som satt fint på hans venstre skulder. ''Ja, hva er dette for noe?'' spurte jeg, og pekte mot et stativ fullt av smykker og armbånd. Jeg ble fort forelsket i et armbånd som var dekket med øyner. Jeg visste ikke helt om jeg likte den, men det var noe med det. ''JUAAAN! Jeg trenger hjelp med disse eskene!'' ropte en dame, antageligvis hans eldre mor med en kost i hånden. Jennifer og Ryan sto for seg selv et par meter vekke og kikket på postkort, mens Chaz var for opptatt med papegøyen. ''Mama, jeg har kunder'' svarte mannen, og pekte mot meg og deretter de andre. ''Plager han deg?'' spurte kvinnen meg. Jeg bare smilte, men ristet på hodet. ''Joda. Gå nå, Juan'' svarte damen. Mannen forlot stedet, og jeg sto der igjen med henne. ''Du virker redd'' sa hun plutselig. ''Er det så lett å se på meg?'' spurte jeg, fortsatt med armbåndet i hånden min. Hun kom mot meg, med øynene sine strengt festet mot mine som om hun leste meg.

 

Hun la sin hånd på skulderen min, for hun fort dro den vekk igjen, redd. ''Du må passe på'' sa hun plutselig. ''Hva snakker du om?'' spurte jeg kjapt. ''En av dine nærmeste er ikke til å stole på. Eller vedkommende var ikke til å stole på. Det kan endre seg. Det er alt jeg har fått tillatelse til å si'' sa hun plutselig. ''Av hvem?'' spurte jeg av ren nysgjerrighet. Visste hun om meg og Justin? Om meldingene? ''Ånder. Det armbåndet du har der kan du beholde. Det vil beskytte deg'' smilte hun til meg. ''Jeg kan ikke bare beholde det, her'' sa jeg, og tok fram et par euro. ''Nei. Jeg gjør en god gjerning, og du kommer til å trenge det. Lykke til videre'' svarte hun, og gikk. Jeg rakk ikke si noe mer, for jeg sto der helt stum og kikket på armbåndet jeg nettopp hadde fått i min ene hånd, og pengene i den andre. ''Åå, det armbåndet var fint'' sa Jennifer som sto bak meg. ''Jo takk, hun ville jeg skulle ha den'' sa jeg, og stirret rart og forvirret ned på den. ''Helt uten videre?'' spurte Ryan. ''Ja.. Hun sa en av mine nærmeste ikke var til å stole på.'' sa jeg fort. ''Tuller du?'' spurte Chaz. ''Ikke akkurat'' svarte jeg. ''Jeg syntes vi skal komme oss avgårde til et senter jeg. Der er jeg mer komfertabel'' sa Jennifer. ''Helt enig'' svarte alle oss andre.

Azjatycki Cukier | via Facebook

 

Ikke nok med at Justin hadde løyet til meg tidligere, og meldingene som plaget meg, men nå fikk jeg vite at en av mine nærmeste ikke har vært til å stole på. Kunne det være Justin på grunn av hans tidligere fortid? Eller Jennifer? Eller Chaz eller Ryan? Hva med crewet? Alle tankene forvirret meg, og jeg ville at alt skulle gå tilbake til det normale. ''Du virker helt vekke'' sa Ryan rolig, i det vi var ferdig på kjøpesenteret. ''Ja.. Jeg føler meg ikke helt bra'' svarte jeg. Vi hadde vel nærmest shoppet i flere timer, rettere sagt; Jennifer hadde shoppet i flere timer. ''Kanskje vi burde komme oss til arenaen? Vi må ihvertfall få Alfredo til å komme på baksiden og gi oss backstage passene så securitas ikke tror vi lyger'' mumlet Ryan, og tok opp telefonen sin. ''Ja, send melding du'' svarte jeg. Det minnet meg på at jeg ikke hadde sjekket telefonen på noen timer, så jeg tok den opp fort for å se om jeg hadde fått noe meldinger eller blitt ringt. Og ja, det hadde jeg. En fin liten truende melding fra samme anonym som tidligere. ''Du har 5 minutter til å komme deg så langt ut av senteret på. Hvis ikke, kan du bli skadet. Hardt skadet. Du, dine venner og uskyldige mennesker. -Anonym'' sto det. Sendt for.. 4 minutter siden. 

 

 

 

Hva tror du skjer? :o Håper på tilbakemeldinger! Liker dere lange deler? Hva tror dere skjer om de ikke kommer seg ut?

 

 

Rano

 

 


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
29.10.2013 / 16:13 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 28 #2

 ''Jeg vet, vennen min. Men jeg lover å ordne opp i det. Greit? Når det er over, skal jeg ta deg med hvor som helst'' sa Justin lavt. ''Når hva er over?'' spurte jeg nysgjerrig. Det virket som om Justin hadde sagt den setningen uten å tenke seg om at jeg ville spørre. Han skjulte definitivt noe for meg. ''Når hva er over?'' spurte jeg. ''Øhm.. Ehm.. Alt! Når paparazzi-styret er over'' løy Justin. Skulle jeg spørre hva som var gale?

__________________

Nei, jeg lovde meg selv å ikke være en innpåsliten kjæreste. ''Hm.. Okei greit, lov meg det!'' sa jeg, bare for å ikke virke for mistenksom. ''Jeg lover baby. Men jeg må virkelig gå nå'' sa Justin trist. ''Jeg skjønner, jeg går nå!'' sa jeg, og reiste meg opp. Jeg strekte litt på meg selv, og skulle akkurat til å gå ut døren, men Justin dro armen min. Han dro armen min så hardt at hele kroppen min ble dyttet inntil hans. ''Uu'' fniste jeg, i det han holdt rundt meg. ''Se på meg'' sa Justin, og lå fingrene sine under haken min for å presse hodet mitt oppover slik at jeg så han inn i øynene. Jeg stirret rett inn, de brune øynene. Jeg stirret på alle detaljene hans i ansiktet, men mest av alt.. Øynene. ''Jeg ville bare si hvor vakker jeg syntes du er. Selv med morgenhår og null sminke'' sa Justin, med en hes stemme som fikk meg lyst til å ta han på stedet. ''Takk, tror jeg?'' lo jeg. Justin bevegde hendene sine nedover ryggen min nå, og enda lenger ned. Godt plassert på rumpen min. 

 

''Din perverse gris, Bieber!'' sa jeg, og så på Justin med et strengt men egentlig tulleblikk. ''Oh, I'm sorry'' sa Justin, og grep om på rumpen min enda hardere. Jeg ble nesten tent av det, og ikke visste jeg hva jeg skulle gjøre. ''Bare et lite kyss'' sa Justin, og lente seg fremover. Han plasserte for et kyss på meg, også to, også tre.. Helt til vi ble stående og kline midt på gulvet. ''Jeg-må-gå'' sa jeg, mellom hvert kyss. ''Greit baby. Kos deg masse på shopping i dag, så snakkes vi i kveld! Og du skal være der i kveld, greit?'' spurte Justin, for å forsikre seg at jeg skulle være der. ''Of course gutten min'' svarte jeg, med et sukkersøtt smil. ''Og ta med deg det søte smilet og godt humør, så blir dette en perfekt kveld!'' sa Justin fornøyd. ''Ja det blir det vel!'' lo jeg. Jeg slengte et slengkyss til Justin, før jeg gikk ut av døren. Jeg gikk ned trappen og inn i matsalen der en mengde folk satt og pratet. Noen sto og hentet seg frokost, mens andre bare var der. Jeg kunne se Jennifer, Chaz og Ryan sitte på et lite bord helt i hjørnet ved vinduet. 

Люби меня

 

''Wow, luksusfrokost jo!'' sa jeg, og så ned på alt som sto på bordet. Hvis du så bort fra Chaz sin side av bordet, som forresten var dekket av sjokoladeflekker og baconfett, så alt annet veldig delikat ut. ''Ja, Chaz fikk det til å se litt.. Grisete ut, men ellers.. Vil du ha litt frukt?'' spurte Jennifer, og pekte mot sin egen tallerken som var dekket av frukt i alle slags farger. ''Er det slik frokost vi kommer til å få servert hver dag eller?'' spurte jeg, og så på Ryan. ''Jepp, du kan vende deg til det'' smilte han. ''Gled deg til middagen, og ikke minst dessert med sjokoladepudding! Vil du ha?'' spurte Chaz, og stappet hånden sin ned i skålen som var fylt med sjokoladepudding. Jeg skjærte en grimase fort. ''Øhm.. Nei takk'' mumlet jeg, og reiste meg opp. ''Hvor skal du?'' spurte Chaz. ''Finne min egen frokost'' svarte jeg med et smil. Jeg fant meg fort et tallerken. ''Hei, *dittnavn*! Visste ikke at dere skulle være oppe så tidlig?'' spurte Carlena, med Kaili rett bak seg. ''Joda, vi skulle på shopping. Eller vi tenkte oss det!'' sa jeg glad. ''Seriøst? Vi også. Men vi skal shoppe nye antrekk for kvelden da, sammen med crewet og stylistene'' sa Kaili fornøyd. ''Vent, hva? Skulle ikke dere på soundcheck og øvelse med Justin?'' spurte jeg skeptisk. 

 

 

Photo by imeea ? Instagram

 

Hva tenker dere skjer?

 

Jeg har kjempemasse å gjøre i dag. Men skal prøve å få blogget for dere i morgen :-) Kan hende jeg deler et nytt historieinnlegg i kveld. Som en unnskyldning skal jeg prøve å gjøre det litt mer spennende! 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
28.10.2013 / 16:38 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 27 #2

Det gjorde meg veldig lettet. Hvordan kunne jeg i det hele tatt tenke meg til at Justin hadde vært innblandet i noe kriminelt? Han var jo ikke sånn lenger. Justin lente seg fremover mot meg og ga meg et kyss. ''Jeg ser du har kastet kofferten min ned på gulvet'' fniste Justin, og bøyde seg fremover ned på gulvet for å ta opp en sokk. I det han gjorde det, kunne jeg se et kjempe stort blått-lilla merke på venstresiden av ryggen til Justin. 

________________

Jeg ignorerte det så godt som jeg kunne, bare for å overbevise meg selv om at han hadde slått seg hardt på et gjerde eller noe lignende. Dum var jeg, men jeg orket ikke å være den innpåslitne kjæresten som skulle spørre om absolutt alt. Og ihvertfall ikke i dag, for i dag var det konsertdag. ''Jeg gruer meg litt til i dag'' mumlet Justin, og tok på seg sokken han hadde plukket opp fra gulvet. Jeg lå på ryggen med dobbelthaken på stell, og ja.. Morgentryne. ''Ikke gjør det! Du klarer dette helt fantastisk, lover deg'' svarte jeg glad. ''Håper det!'' svarte Justin glad, og lente seg halvveis over meg mens han plantet enda et kyss på leppene mine. Og enda engang. ''Glad i deg, jenta mi'' smilte Justin. ''Glad i deg også, gutten min'' svarte jeg. Jeg følte meg faktisk så sykt klisjé hver gang, men det var morsomt. Og jeg følte meg så kjempe heldig. ''Jeg må egentlig gå nå, skal på soundcheck og øve litt med danserne. Skulle ikke du på shopping?'' spurte Justin og reiste seg opp.

 

''Jo, jo egentlig! Lurer på om Jennifer har stått opp enda'' mumlet jeg. Det var så utrolig kjipt at meg og Justin fikk så dårlig tid sammen. ''Det har de sikkert. Hotellfrokosten er jo til klokken 10, og verken Chaz eller Ryan vil gå glipp av den. Og hvis jeg ikke tar feil, så sov Jennifer på samme rom så dem'' sa Justin, mens han tok av seg t-skjorten. Jepp, Justin sto i bar overkropp og bare nøt at jeg stirret på han. ''Det creeper meg at du stirrer sånn'' sa Justin, og lo. Han tok fort på seg en hvit t-skjorte. ''Can you blame me?'' svarte jeg. ''Ta bilde neste gang, det varer lenger'' sa Justin, og blunket. ''Ja, kom igjen da. Trenger nytt bakgrunn på telefonen!'' svarte jeg glad. Justin så ikke ut til å nøle for at jeg skulle ta bilde av han, noe som gikk supert for meg. ''Få telefonen din, jeg skal ta bilde selv!'' sa Justin, og dro mobilen min ut fra hånden min. Han tok fort på kamera, og rakk så vidt å ta et bilde før jeg dro mobilen min ut av hånden hans. ''fyfaen så stygt av meg!'' klaget Justin, som akkurat var på vei til å smile på bildet.

 

Perfection

 

''Det er perfekt! Du er både sløv og deilig på samme tid'' lo jeg. ''Eyyy!'' ropte Justin, og hoppet oppå meg. ''Slike ord er ikke lov. Jeg er ikke sløv'' forsvarte Justin seg. ''Se på bildet da!'' lo jeg, og pekte på min nye, vakre bakgrunn. Jeg lå inntil Justin med armene hans rundt meg, og stirret han rett inn i øynene. Justin puset meg forsiktig på armen. ''Jeg må egentlig gå'' sa Justin trist, og kysset meg på munnviken. ''Jeg hater at vi ikke har så mye tid til hverandre'' svarte jeg, og lagde sutretryne. ''Jeg vet, vennen min. Men jeg lover å ordne opp i det. Greit? Når det er over, skal jeg ta deg med hvor som helst'' sa Justin lavt. ''Når hva er over?'' spurte jeg nysgjerrig. Det virket som om Justin hadde sagt den setningen uten å tenke seg om at jeg ville spørre. Han skjulte definitivt noe for meg. ''Når hva er over?'' spurte jeg. ''Øhm.. Ehm.. Alt! Når paparazzi-styret er over'' løy Justin. Skulle jeg spørre hva som var gale?

 

Justin Bieber

 

 

Hva tror dere skjer videre? :o Vil dere ha ny del i dag?

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
26.10.2013 / 14:14 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie 26 #2

Haha, mange har lurt på om jeg ser på Pretty Little Liars på grunn av de meldingene, ja det gjør jeg! Men det morsomme er at da jeg skrev de meldingene med anonyme sendere i historien, så så jeg ikke på PLL. Men har nylig begynt med det! Prøver selvfølgelig ikke å få det noe likt, men kan bli det på grunn av meldingene. Men handlingen er selvfølgelig ikke det samme :-D


 

Jeg sjekket klokken på telefonen min, og den hadde passert halv to. Romnummer 41A, altså fjerde etasje. Jeg gikk igjennom den mørke gangen som minnet meg fint om en skrekkfilm. 41C, 41B, der ja. 41A. Jeg banket på døren i håp om at Justin ikke sov, noe jeg ikke trodde han gjorde ettersom han hadde sendt meg melding for knappe noen minutter siden. Ingen åpnet døren. ''Justin!'' ropte jeg, men ikke alt for høyt. Jeg tok tak i håndtaket, og døren var utrolig nok åpen! Jeg ble smålig redd av en rar grunn, for da jeg åpnet døren fant jeg ikke annet enn et skikkelig tom rom. Hvor var Justin halv to på natten?

___________________

Jeg ble skremt, av en rar grunn. Vinduet var faktisk halvveis åpent, noe som gjorde rommet kjølig. Justin hadde løyet for meg, en stor løgn. Skulle jeg sende han en melding, eller lavær? Jeg gikk helt inn på rommet og lukket døren bak meg. Det var helt mørkt på rommet, noe som i grunn var veldig deilig. Jeg prøvde å snoke meg rundt for og se om jeg kunne finne på noe spor på hvor muligens Justin var. Jeg ville ikke sende han melding, for da kom han garantert på med flere løgner. Tenk hvis forholdet vårt var baset på en løgn? Okei, nå var jeg alt for paranoid. Kofferten til Justin lå oppå dobbeltsengen. Rommet var kjempe luksus, med en fantastisk utsikt. Jeg fant ingen spor på hvor Justin kunne være. Det eneste sporet var den halvåpnede kofferten med masse klær i. Jeg gikk rolig bort til utsikten for å se om kanskje Justin hadde tatt seg en røyketur. Men røyketur klokken 2 på natten? Utsikten mot byen i Mexico var fantastisk fint, samtidig som den var skummel. 

 

 

Mexico var jo kjent for mye kriminalitet, så det eneste jeg ba om var at Justin hadde det fint og ikke noe mer enn det. Jeg lukket vinduet forsiktig, og la kofferten til Justin ned på gulvet. Jeg kunne like greit sove her inne, siden det var Justin sitt rom. Jeg følte meg så alene for tiden, og ingenting gikk min vei. I morgen var jeg fast bestemt på å kose meg masse, siden det var konsertdag og det at jentene hadde bestemt seg for shopping. Jeg var også fast bestemt på å ringe mamma, for jeg hadde ikke snakket med henne på en god stund. I all tenkingen, endte jeg opp med og sovne i 3-tiden. Helt til den tid, var Justin fortsatt ikke kommet. Kanskje han hadde oppgitt feil romnummer? Jeg sovnet ihvertfall. En dyp søvn, med masse mareritt som vekket meg opp flere ganger. Mareritt som at Justin hadde blitt mørrbanket i Mexico's gater, og at pappa var en av dem. At The Wild Kidz hadde kidnappet meg, og ja.. You name it.

 

''God morgen!'' hørte jeg en stemme si. Rommet mitt var helt lyst på grunn av solen som skinte inn, og jeg følte jeg hadde en ekstrem hangover. Jeg klarte så vidt å åpne øynene mine på grunn av solen som skinte inn vinduet, og rett i ansiktet på meg. Men da jeg gnidde meg litt, kunne jeg se Justin sitte ved sengekanten. ''Justin!'' ropte jeg glad, og klemte han hardt. ''Arh'' stønnet Justin litt lavt, men ristet det fort av seg. ''Har du vondt?'' spurte jeg rolig. ''Neida, sov dårlig i natt'' svarte han. Det virket ikke overbevisende, og var virkelig ikke noe jeg kjøpte. ''Hvor har du vært!? Jeg kom her igår natt, og du var ikke her. Og du sa jo det var dette rommet'' mumlet jeg. ''Du har helt rett. Jeg var nede i lobbyen jeg.. Trengte internett, og jeg fikk heller ikke sove'' svarte Justin. Det gjorde meg veldig lettet. Hvordan kunne jeg i det hele tatt tenke meg til at Justin hadde vært innblandet i noe kriminelt? Han var jo ikke sånn lenger. Justin lente seg fremover mot meg og ga meg et kyss. ''Jeg ser du har kastet kofferten min ned på gulvet'' fniste Justin, og bøyde seg fremover ned på gulvet for å ta opp en sokk. I det han gjorde det, kunne jeg se et kjempe stort blått-lilla merke på venstresiden av ryggen til Justin. 

Untitled

 

Hva tror dere er årsaken til blåmerket?

 

 

Rano

 

 


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
25.10.2013 / 20:10 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 25 #2

''Ja, og jeg trodde at siden den tid så holdt vi ikke hemmeligheter for hverandre'' svarte Justin. ''Vi gjør ikke det, men jeg ble truet Justin. Det må du forstå!'' svarte jeg forsvarsløs. ''Fortell mer, da'' mumlet Justin. ''Men så fortsatte det etter hvert mer. Jeg ble truet! Jeg måtte holde ting hemmelig. Jeg har spart på alle meldingene, så du kan se selv. Jeg forklarte Jennifer og Ryan at jeg skulle fortelle deg alt i morgen. Men jeg rakk jo ingenting. Det var fordi jeg ikke ville at du skulle tenke så mye på dette, spesielt siden du har et show i morgen!'' forsvarte jeg med. Justin svarte ikke på noen sekunder. ''Jeg tror ikke jeg kan bli sammen med en som faktisk holder ting hemmelig for meg..'' 

______________________

''Justin!'' svarte jeg, med et kjempe stort sug i magen. Var dette over for meg? For oss? På denne opplevelsen? Hva skulle jeg gjøre? ''Gi meg litt tid'' svarte Justin. ''Hva mener du?'' spurte jeg fort. ''Jeg trenger tid. Jeg vet ikke om jeg er klar'' svarte Justin rolig. ''Klar for hva?'' spurte jeg raskt. Jeg var ikke klar for noe kjærlighetssorg. Hvem skulle jeg forholde meg til? Jeg hadde droppet foreldrene mine for å være med her. Droppet ut av skolen, og droppet ut av livet. Kjærligheten gjorde meg dessverre blind. ''Vi tar ikke pause om det var det du trodde! Jeg er kjempe glad i deg. Men jeg trenger litt tid til å tenke. Jeg vil ikke miste deg, ihvertfall ikke nå som jeg har deg. Du er min bestevenn og ikke minst min jente nå. Jeg er forelsket i deg. Men du skjønner..'' mumlet Justin. Nei, nei jeg skjønte ingenting. Hvorfor skulle Justin plutselig ha tid til å tenke? Var det ikke nå han faktisk skulle beskytte meg? ''Hæ?'' spurte jeg. ''Jeg har gjort noe veldig dumt, *dittnavn*. Noe du skal få vite etter morgendagens konsert. Men innen da, kan jeg ikke være med deg'' sa Justin rolig. 

 

Og Justin mente jeg skremte han? Hva var det han hadde gjort? ''Justin du skremmer meg'' svarte jeg. Justin reiste seg opp, mens jeg fortsatt satt på sengekanten. ''Ikke bli det. I morgen kan du og jentene dra på shopping, så snakkes vi etter konserten, okei? Lover å fortelle deg alt. Jeg er ikke sur på deg, jeg er bare litt.. Rar'' svarte Justin. ''Men er det noe alvorlig?'' spurte jeg utålmodig. ''Kanskje..'' svarte han. ''Justin!'' ropte jeg. ''Sorry vennen. Jeg må sove nå'' sa Justin og skulle til å gå ut av rommet. ''Skulle ikke du sove her da?'' spurte jeg forvirret. ''Nei, jeg kan ikke. Jeg går ned og booker et nytt hotellrom. Det er ikke trygt for deg å være alt for nær meg'' sa Justin rolig. ''Greit, kan du sende en melding med hotellnummeret du skal sove på? Jeg kommer opp i morgen tidlig'' mumlet jeg. ''Greit, jeg lover. God natt, *dittnavn*. Jeg er kjempe glad i deg, ikke glem det'' sa Justin, og slengte et slengkyss til meg. 

 

Jeg var forvirret, veldig forvirret. Det kunne umulig gå verre enn det hadde gjort, så jeg ventet bare på at Justin skulle sende meg melding med rom nummer. ''Har romnummer 41A. Kom opp i morgen. God natt <3'' Skrev Justin etter en time, og da var jeg allerede halvveis inn i søvn. ''Faen'' svarte jeg, i det jeg fikk meldingen. For da var jeg ikke trøtt lenger. Jeg tok på meg tøflene mine, og reiste meg opp fra sengen. Jeg fikk rett og slett ikke sove, så da kunne jeg gå opp til Justin. Ting kunne umulig gå verre uansett! Jeg sjekket klokken på telefonen min, og den hadde passert halv to. Romnummer 41A, altså fjerde etasje. Jeg gikk igjennom den mørke gangen som minnet meg fint om en skrekkfilm. 41C, 41B, der ja. 41A. Jeg banket på døren i håp om at Justin ikke sov, noe jeg ikke trodde han gjorde ettersom han hadde sendt meg melding for knappe noen minutter siden. Ingen åpnet døren. ''Justin!'' ropte jeg, men ikke alt for høyt. Jeg tok tak i håndtaket, og døren var utrolig nok åpen! Jeg ble smålig redd av en rar grunn, for da jeg åpnet døren fant jeg ikke annet enn et skikkelig tom rom. Hvor var Justin halv to på natten?

 

 

Hva tror dere skjer? :o

 

 

 

 

 

 

 


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
25.10.2013 / 17:31 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 24 #2

 ''Kjapp deg, jeg venter i sengen. Jeg forventer kos!'' sa Justin, og kysset meg kjapt på kinnet. Det kilte over alt inni meg, og jeg kunne nesten ikke vente med å legge meg inn i armene til Justin. Jeg svarte bare med et nikk, før Justin forsvant ut igjen. Jeg bare fikset med et par småting, før jeg endelig gikk ut av badet - klar for Justin! ''Eyy, klar?'' spurte jeg fornøyd. ''Hva er dette for noe?'' spurte Justin plutselig. Jeg merket humøret mitt sank ekstremt i det jeg så Justin holde oppe telefonen min. ''Hva er hva?'' spurte jeg. ''Dette. Jeg skulle sjekke hva klokken var, men plutselig ser jeg denne meldingen'' svarte Justin, og nærmest kastet telefonen sin på meg.

 ________________________

Jeg tok opp telefonen min, og leste opp på skjermen. ''Jeg advarte deg mot å si noe til folk. Vi vet begge to hvordan det ender opp med deg nå. -D'' Justin så skikkelig utålmodig ut, som om han ble veldig hisset opp av det. ''Justin..'' svarte jeg. ''Ikke si navnet mitt. Jeg forventer et svar fra deg, *dittnavn*. Hvem er dette, og hvorfor sender han eller hun en sånn melding til deg? Er du utro?'' spurte Justin sint. ''Nei! Nei nei nei, Justin hør på meg. Jeg ber deg!'' svarte jeg. Det virket som om Justin allerede hadde bestemt seg for å være sur på meg, og danne bilder i hodet sitt om hvordan han trodde ting var. Mens realiteten var det at jeg selv ikke visste hva som skjedde. ''Justin, hør på meg. Vær så snill?'' spurte jeg desperat, og satt meg fort ned i sengen ved siden av han. Jeg tok tak i haken hans, så jeg kunne snu ansiktet hans mot meg slik at jeg hadde hans oppmerksomhet. ''Hva er det å høre på? Slipp meg'' sa Justin fort.

 

Noe inni meg bare eksploderte. For knappe fem minutter siden var jeg så utrolig lykkelig av at jeg kunne dele hemmelighet med Jennifer og Ryan, mens i det andre øyeblikket ble alt ødelagt. Hvorfor måtte dette skje med akkurat meg? ''Fordi du danner bilder i hodet ditt om ting som ikke er sant, Justin. Og hvis du skal bli sint for det, så-'' ''-Så hva? Slår du opp med meg etter 2 timer?'' spurte Justin agressivt. ''Justin, kan du for faen høre på meg!?'' spurte jeg sint. Nå var det jeg som ble utålmodig her. Justin så ut til å roe seg ned mer nå, nå som han visste jeg ble sint. Men så måtte jeg ikke glemme at Justin virkelig var en person som fort kunne bli sint, og ikke minst hadde han tidligere vært voldelig. Alt kunne skje. ''Jeg skal forklare til deg nå. Bare.. Ja'' mumlet jeg. ''Jeg venter'' svarte Justin fort. Jeg pustet ut, og så på Justin. Han så virkelig såret ut. 

 

''Det startet med at jeg fikk melding fra ukjent nummer allerede da vi var i Canada. Du ser jo på den meldingen at den er fra et blokkert nummer, så det går ikke an å se hvem som har sendt det. Alle meldingene ble undertegnet med et anonymt nummer. Husker du ikke da du avslørte meg?'' spurte jeg. ''Ja, og jeg trodde at siden den tid så holdt vi ikke hemmeligheter for hverandre'' svarte Justin. ''Vi gjør ikke det, men jeg ble truet Justin. Det må du forstå!'' svarte jeg forsvarsløs. ''Fortell mer, da'' mumlet Justin. ''Men så fortsatte det etter hvert mer. Jeg ble truet! Jeg måtte holde ting hemmelig. Jeg har spart på alle meldingene, så du kan se selv. Jeg forklarte Jennifer og Ryan at jeg skulle fortelle deg alt i morgen. Men jeg rakk jo ingenting. Det var fordi jeg ikke ville at du skulle tenke så mye på dette, spesielt siden du har et show i morgen!'' forsvarte jeg med. Justin svarte ikke på noen sekunder. ''Jeg tror ikke jeg kan bli sammen med en som faktisk holder ting hemmelig for meg..'' 

 

 

Hva tror du skjer? :-)

 


Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
24.10.2013 / 17:05 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 23 #2

 ''Nei, jeg ville ikke tatt det som kødd. Vedkommende truer deg jo! Og dessuten så går du til politiet med dette etter du har fortalt Justin. Hvis ikke, så gjør jeg'' sa Ryan. ''Jepp'' svarte jeg. ''Good'' sa både Ryan og Jennifer i kor. Vi spaserte smått ved veiene og småsnakket om ting som hadde skjedd.. Helt til Jennifer plutselig fikk en melding. ''*dittnavn*, du er ikke den eneste som får melding fra fremmede'' sa Jennifer, livredd

_______________

''Hva?!'' ropte jeg ut i full panikk. Jeg dro mobilen ut av hendene til Jennifer så hun ikke rakk å reagere engang. Det var greit at folk var ute etter meg, men var de ute etter bestevenninnen min så fikk de svi. ''*dittnavn* er ikke den eneste som får svi. You're not alone, honey. -Anonymious'' Jeg følte jeg svelgte noe tungt i det jeg leste meldingen høyt opp. ''Hvordan visste de at du vet det?'' spurte jeg i panikk. ''Jeg vet ikke, herregud'' mumlet Jennifer redd, og dro mobilen ut av hånden min. Ryan sa ikke noe særlig, men det var kanskje i frykt fordi han var redd for at det skulle skje han også. ''Har det kjørt noen biler ved siden av oss eller? Som kanskje har hørt hva vi har sagt?'' spurte Ryan. ''Jeg vet ikke, men uansett hvem det er så klarer vedkommende å skremme meg sykt'' svarte Jennifer. Jennifer reagerte sykt sterkt på meldingen, og det forsto jeg. Men hun klarte ikke slutte å lavær og snakke om det, noe som i grunn kunne være litt irriterende. 

 

''Er vi alle her da?'' spurte Scooter. Svaret han fikk var et stort ja fra hele gjengen. ''Justiiin'' sa jeg glad, og omfavnet han i en klem. Vi hadde kanskje ikke sett hverandre på 30 minutter, men omfavnet hverandre som om det var flere uker siden. ''Du er glad'' sa Justin glad, og kysset meg kjapt på kinnet. ''Bare fordi jeg så deg'' svarte jeg. Justin tok tak i midjen min og plasserte et kjapt kyss på leppene mine, før han slapp og heller flettet fingrene sine i mine. ''Inn i bussen med dere småunger'' ropte Alfredo, og dyttet oss inn i bussen. Vi var faktisk de eneste som ikke hadde gått på bussen. ''Vi er ikke småunger din overlegne faen'' svarte Justin, og dyttet litt i Alfredo. ''Jada, gå inn'' svarte Alfredo. Det tok ikke lang tid før vi endelig var tilbake igjen på hotellet. Det som var så utrolig deilig, var at vi hadde fri hele morgningen bortsett fra på kvelden, for da var det showtime!

 

''Jeg er så trøtt, hva er klokken?'' spurte Justin som hadde legget seg ned strakt i sengen min. Justin hadde sneket seg inn på rommet mitt slik at han kunne sove med meg, noe jeg gjerne ikke takket nei til. ''Jeg vet ikke, jeg er på badet!'' ropte jeg fra badet mens jeg holdt på å ta håret i hestehale. Før jeg visste ordet av det, så jeg Justin som kom bak meg i speilbildet. ''Hestehale, grrr'' hvisket Justin i øret på meg. Det kilte så utrolig mye, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å le. ''Kjapp deg, jeg venter i sengen. Jeg forventer kos!'' sa Justin, og kysset meg kjapt på kinnet. Det kilte over alt inni meg, og jeg kunne nesten ikke vente med å legge meg inn i armene til Justin. Jeg svarte bare med et nikk, før Justin forsvant ut igjen. Jeg bare fikset med et par småting, før jeg endelig gikk ut av badet - klar for Justin! ''Eyy, klar?'' spurte jeg fornøyd. ''Hva er dette for noe?'' spurte Justin plutselig. Jeg merket humøret mitt sank ekstremt i det jeg så Justin holde oppe telefonen min. ''Hva er hva?'' spurte jeg. ''Dette. Jeg skulle sjekke hva klokken var, men plutselig ser jeg denne meldingen'' svarte Justin, og nærmest kastet telefonen sin på meg.

 

 

Hva tror du Justin har funnet ut av? :-)

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
23.10.2013 / 16:30 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 22 #2 - lengre del

Justin hadde kilt meg på låret under hele kveldsmaten, så Scooter så rart på oss. Det var faktisk kjempe flaut! ''Kan jeg låne mobilen din?'' spurte Chaz meg plutselig. ''Ja, her er jakken min. Den ligger i venstre lomme tror jeg'' mumlet jeg, mens jeg var i en dyp samtale med Jennifer. Chaz tok jakken min og begynte å lete etter mobilen. ''Shopping imorgen tidlig da?'' spurte Jennifer meg. ''Of Course baby!'' svarte jeg glad. ''Hva er denne lappen? Og hvorfor hinter det til at din kjære er i trøbbel?'' spurte Chaz. 

_____________________

''Chaz!'' sa jeg skarpt, og dro lappen ut av hendene hans. Både Jennifer og Ryan fikk med seg det, men heldigvis ikke Justin. Så lenge jeg fikk de andre til å tie, så kunne det kanskje gå greit å være hundre prosent ærlig. ''Vil du fortelle oss hva det er?'' spurte Jennifer kjapt, og ikke minst nysgjerrig. Ryan nikket seg enig. Alle fire stakk hodene sammen, slik at jeg kunne fortelle. Jeg var ikke sikker på hvor mye av sannheten jeg skulle fortelle, men noe måtte jeg. ''Jeg blir forfulgt'' sa jeg lavt. Det var mye støy rundt oss, så det var sikkert vanskelig for de andre å høre. ''Hæ? Du blir gul?'' spurte Chaz, som ikke forsto noe av det jeg hadde sagt. ''Nei. Jeg blir forfulgt!'' sa jeg skarpere, og ut ifra ansiktsuttrykene på alle tre kunne jeg se de hadde fått det med seg. ''Hva? Av hvem?'' spurte Ryan fort. Jeg snudde meg mot min venstre, for å se om Justin og de andre fulgte med på oss. Men Justin så alt for opptatt ut med både Carlena, Alfredo og Scooter. 

 

''Jeg vet ikke. Men dere må love meg å ikke si noe til Justin! Vær så snill. Jeg forteller han selv i morgen. Men inntil da, må dere holde kjeft om det!'' sa jeg strengt. Chaz og Jennifer nikket seg enig, men Ryan så ikke ut til å være så lett til og overbevise. ''Ryan..'' mumlet jeg. ''Jeg klarer ikke å holde noe sånt hemmelig for Justin og det vet du! Han er bestekompisen min og du er bestevenninnen min, og han er kjempe glad i deg. Hvordan kan jeg lene meg tilbake å se på at du faktisk blir forfulgt uten å si noe til Justin? Vi er brødre, vi holder ikke sånt hemmelig for hverandre!'' Ryan nektet. ''Men jeg lover å fortelle han det i morgen kveld! Sier jeg noe nå, vil han sikkert bekymre seg så mye at han ikke klarer å prestere bra nok på konserten imorgen. Du vil da ikke det?'' spurte jeg. ''Nei selvfølgelig ikke, men-'' ''-Ikke noe men, Ryan'' avbrøt Jennifer. ''Hva mener du?'' spurte Ryan. ''Det jeg mener er at *dittnavn* får sikkert mye trøbbel nok av å røpe dette til oss. La hun selv forklare, det er ikke din business heller!'' forsvarte Jennifer.

 

Hun hørtes nesten litt for frekk ut da hun forsvarte meg, men hvis det var det som måtte til så fikk det heller bare bli sånn. I mellomtiden hadde jeg heldigvis fått Ryan til å tie på én betingelse, nemlig det å fortelle han alt som hadde skjedd med meg og være helt ærlig med han etter morgendagens konsert. ''Good'' svarte jeg fornøyd, da Ryan lovet. ''Men du skulle fortsatt ikke bli gul?'' spurte Chaz, som fortsatt var dum nok til å ikke fulge med. ''Jizez Christ'' mumlet Ryan. ''Hva? Skal han bli gul?'' spurte Chaz igjen. ''Jeg tror du har fått nok vin'' sa Ryan, og tok vekk glasset hans. ''Nei, nei og nei Chaz'' svarte jeg, som et siste svar. ''Hva snakker dere om?'' spurte plutselig Justin, som hadde snudd seg mot oss. Meg, Ryan og Jennifer stirret på hverandre - alle sammen med et spørsmålstegn. ''Vi snakket om at *dittnavn* skulle bli gul, men så sa hun nei, også nevnte hun noe om Jesus, så svarte de nei? Også bare tok Ryan glasset mitt!'' sa Chaz irritert. ''Dumme Chaz, har savnet deg'' lo Justin. ''-Og deg'' hvisket Justin i øret på meg med en flørtende stemme, mens han kysset meg på kinnet.

 

love

''Vi kan ta oss en tur ut, om dere vil! Bare for å få litt frisk luft, også møtes vi ved bussene om en halvtimes tid?'' foreslo Scooter, som hadde reist seg opp. Han var godt brisen etter et bar glass med alkohol, noe de fleste var. Jeg derimot hadde holdt meg unna alt som hadde med alkohol å gjøre, og det hadde Ryan og Jennifer også. ''Vi tre kan gå sammen. Det ser ut som at Justin og Chaz skal leie sånn motorsykkel'' foreslo Ryan. ''Ja, jeg er enig. Trenger frisk luft, og dessuten så orker jeg ikke flere dumme kommentarer fra Chaz'' sa Jennifer og himlet med øynene. ''Du ser fin ut i dag forresten'' sa Ryan, og stirret ned på Jennifer. ''Øhm, takk?'' svarte Jennifer, og visste ikke helt hvor hun skulle gjøre av seg. Jennifer var ikke helt den typen som falt for folk som Ryan. ''Flott, da går vi'' sa jeg, og dyttet dem begge ut av restauranten. ''Eyyy!'' ropte plutselig Justin. Han kom halvveis sjanglende og løpende mot oss. 

 

''Hva?'' spurte Ryan. ''Hvor skal dere?'' spurte Justin, og la armene sine rundt meg. Ryan så ut til å mislike sterkt at alle tre visste noe veldig viktig utenom Justin selv, som kanskje var grunnen til alt. ''Vi skal gå tur vi! Scooter sa dere skulle leie sånn motorsykkel, du og Chaz. Så da tenkte vi at vi skulle gå på tur'' svarte Jennifer. ''Åja, jo jeg skulle det. Men da snakkes vi om en halvtime ved bussene. Gonna miss you'' sa Justin, og kysset meg fort på leppene. Duften av Justin sin ånde stinket alkohol, men det gikk greit. ''Gonna miss you too'' svarte jeg, og rødmet helt. ''Også må jeg ha meg en røyk'' mumlet Justin for seg selv, i det han slapp meg og gikk sin vei. Jeg likte egentlig den badass-delen av Justin. Han var bare så utrolig deilig. ''I mellomtiden kan du vel fortelle oss mer nøyaktiv om hva som skjer, og vise oss meldinger og sånt?'' foreslo Ryan. ''Ja, helt enig med Ryan'' svarte Jennifer fort. ''Jada, kom med meg'' svarte jeg, og dro dem med i gangstien.

 

''Så dette har foregått hvor lenge?'' spurte Jennifer. ''Siden vi dro hit med Justin på grunn av karrieren hans! Altså en liten stund, men ikke veldig lenge'' svarte jeg. ''Og du har ingen anelse om hvem det kan være?'' spurte Ryan. ''Nei. Det er jo ikke så mange som vet om meg, da. Og jeg har jo kranglet med pappa.. Justin har ikke lenger kontakt med The Wild Kidz, men Justin har selv mange fiender. Så det er mange det kan være, kanskje noen til og med kødder med meg'' mumlet jeg. ''Nei, jeg ville ikke tatt det som kødd. Vedkommende truer deg jo! Og dessuten så går du til politiet med dette etter du har fortalt Justin. Hvis ikke, så gjør jeg'' sa Ryan. ''Jepp'' svarte jeg. ''Good'' sa både Ryan og Jennifer i kor. Vi spaserte smått ved veiene og småsnakket om ting som hadde skjedd.. Helt til Jennifer plutselig fikk en melding. ''*dittnavn*, du er ikke den eneste som får melding fra fremmede'' sa Jennifer, livredd.

 

tumblr_mtjg2axPaA1s8gn13o1_500.gif (500×281)

 

 

Hva tror dere står på den? :o

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
20.10.2013 / 19:34 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 21 #2

''-Men jeg beskyttet deg. Jeg lot ingen skade deg! Jeg gjorde min oppgave, og fullførte den. Kind off.. Jeg mener, du står jo her. Med meg. Og det ble til og med enda bedre enn jeg hadde håpet på! Vi kysset. Følelsene mine for deg ble alt for sterke i løpet av kort tid. Men det var fordi mine følelser for deg alltid var det fra da vi var små drittunger. Jeg ble så alt for glad i deg. Etter turen vår til Canada, og alt som har skjedd har jeg funnet ut at det er dette jeg vil sammen med deg. Ingen andre enn deg. Derfor vil jeg spørre, *dittnavn*. Vi to som har holdt på en liten stund.. Kan jeg få lov til å kalle deg jenta mi? Min solstråle? Min kjæreste?''

____________________

Jeg fikk sjokk. Justin selveste Bieber sto blant flere titalls mennesker som spiste middag på en trivelig restaurant, og spurte om jeg ville bli kjæresten hans. Altså hvis dette bare var for å spørre om og bli sammen med han, hva ville da skje hvis han en vakker dag skulle fri? Nå tenkte jeg for langt. ''Jenta er i sjokk jo!'' hørte jeg Alfredo si, og alle lo med. ''Selvfølgelig er jeg i sjokk din forbanna gjøk!'' ropte jeg tilbake. Mange satt med latterkrampe, mens jeg var i sjokk. Justin holdt meg fortsatt i hendene, og tok ikke øynene sine vekk fra meg. ''Wow Justin.. Jeg vet ikke hva jeg skal si'' hvisket jeg. ''KAN DU ROPE SVARET LITT HØYERE? SÅ VI KAN ENTEN JUBLE ELLER GRINE MED JUSTIN I KOR?!'' ropte Alfredo og Chaz i kor. ''Dere gutter kommer dere ikke ut levende om dere fortsetter slik'' truet jeg. ''oooo'' ropte alle. ''Ja'' sa jeg plutselig, som et svar til Justin. Justin så forvirret på meg. ''Ja til hva?'' spurte Justin. ''Du har verre hukommelse enn en gullfisk. JAA, ja jeg vil bli sammen med deg. Ja jeg vil dele alt med deg!'' ropte jeg ut.

 

Før jeg visste ordet av det jublet alle sammen og hoppet opp og ned. Folk klemte hverandre som om det var dem det gjaldt, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å le. Jeg snudde meg mot Justin igjen som sto sjokkert og så på meg. ''Wow..'' sa Justin. ''Kom det som et sjokk?'' spurte jeg overrasket. ''Ser man det så lett på ansiktet mitt?'' spurte Justin og rødmet litt. ''Kanskje! Men jeg er overrasket'' mumlet jeg. ''Ikke bli det. Jeg er utrolig glad for alt'' sa Justin, og lente seg fremover. Han planten leppene sine godt på mine med et stort smask, og deretter enda et kyss. Disse småkyssene førte fort over til klining. Jeg kunne ikke bedt om en bedre kveld. For her sto jeg med Justin sine hender rundt midjen min og klinte med han, mens alle jublet på våre vegne. Jeg kunne endelig røpe for verden, og si til meg selv; Jeg har en fantastisk kjæreste.

 

Vi satt oss ned ved bordet sammen med de andre for å kose oss. Justin satt ved siden av meg på min venstre side, mens Jennifer satt på min høyre. Også hadde vi Chaz, Ryan og Alfredo som satt foran oss. ''Denne kvelden endte jo opp helt fantastisk'' hvisket Justin i øret på meg, så det nærmest kilte. Justin hadde kilt meg på låret under hele kveldsmaten, så Scooter så rart på oss. Det var faktisk kjempe flaut! ''Kan jeg låne mobilen din?'' spurte Chaz meg plutselig. ''Ja, her er jakken min. Den ligger i venstre lomme tror jeg'' mumlet jeg, mens jeg var i en dyp samtale med Jennifer. Chaz tok jakken min og begynte å lete etter mobilen. ''Shopping imorgen tidlig da?'' spurte Jennifer meg. ''Of Course baby!'' svarte jeg glad. ''Hva er denne lappen? Og hvorfor hinter det til at din kjære er i trøbbel?'' spurte Chaz. 

 

 

Tror dere at 'du' blir avslørt?

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
20.10.2013 / 18:33 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 20 #2

Jeg følte det ihvertfall slikt, ettersom jeg følte jeg mistet mer og mer kontakt med både Justin og Jennifer, noe jeg ikke skulle la skje mer. ''*dittnavn*!'' ropte Justin, og nærmest hoppet opp fra bordet. Det var ihvertfall en fin følelse for meg å se at noen brydde seg om meg, da. ''Hva?'' spurte jeg med et smil. Jeg rakk ikke si noe, men Justin kysset meg fort på leppene før han tok hånden min og dro meg med til bordet. ''Vi har en liten overraskelse, okei den er stor men klein!'' sa Justin glad.

__________


Jeg stirret nysgjerrig opp på Justin som ikke kunne lavær å smile, noe jeg syntes var så fantastisk skjønt. Jeg ble så utrolig glad inni meg hver gang han smilte. Hele verdenen min lyste opp. ''What?'' spurte jeg sjokkert og begynte å fnise litt. Alle som satt rundt bordet satt og så på oss. Jeg så at bordet var dekket av alt slags type sjømat som de andre hadde bestilt. Alt fra krabber til sushi. Men det var ikke det sommerfuglene mine i magen gikk amok for, det var Justin sin overraskelse til meg. ''Hallo dere skremmer meg!'' ropte jeg halvveis uskyldig. Alle begynte å le. Noen hadde til og med reist seg opp fordi de ville høre hva Justin hadde å si. ''Justin!'' plaget jeg han, og dyttet litt i han. ''Eyyy, dette låter ikke bra'' ropte Alfredo, og plystret. Alle lo, og stemningen var på topp. Jeg bare lurte på hvor lenge dette ville vare. ''Så..'' sa Justin, som nå snudde seg mot meg.

 

''Sååå?'' spurte jeg utålmodig. ''Kjerringa er utålmodig, Justin! Det blir ikke noe pulings på deg om du ikke kjapper deg!'' ropte Chaz på andre siden av bordet. Jeg kunne nesten sverge på at hele Mexico hørte den setningen hans, og jeg ble så utrolig flau. ''Hold kjeft'a'' svarte Justin. ''-UANSETT! Poenget mitt er det at.. Vi har egentlig kjent hverandre kjempe lenge. Kanskje med en liten pause da jeg gjorde mitt rundt omkring i verden og du gjorde ditt i Denver. Alt var helt forferdelig en periode, fordi jeg savnet deg. Men da jeg flyttet til Denver etter en skandale. Eller ikke én skandale faktisk, men skandale for skandale. Jeg flyttet som nevnt til Denver, og det var bare deg i hovedfokus. Jeg ville beskytte deg uten at du selv hadde noe anelse, for på ditt synspunkt var jeg bare en drittsekk som lekte kul'' sa Justin rolig. 

 

Jeg nikket rolig, og ga et skjevt smil. Det fikk meg bare til å tenke på hvor mye som faktisk kunne forandre seg i løpet av veldig kort tid. ''Du har rett'' lo jeg. Alle andre lo med, til og med Justin. Han tok tak i begge hendene mine og så meg intenst inn i øynene. ''-Men jeg beskyttet deg. Jeg lot ingen skade deg! Jeg gjorde min oppgave, og fullførte den. Kind off.. Jeg mener, du står jo her. Med meg. Og det ble til og med enda bedre enn jeg hadde håpet på! Vi kysset. Følelsene mine for deg ble alt for sterke i løpet av kort tid. Men det var fordi mine følelser for deg alltid var det fra da vi var små drittunger. Jeg ble så alt for glad i deg. Etter turen vår til Canada, og alt som har skjedd har jeg funnet ut at det er dette jeg vil sammen med deg. Ingen andre enn deg. Derfor vil jeg spørre, *dittnavn*. Vi to som har holdt på en liten stund.. Kan jeg få lov til å kalle deg jenta mi? Min solstråle? Min kjæreste?''

❤️❤️❤️❤️

 

 

Hva tenker dere vil skje? :o

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
20.10.2013 / 16:10 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 19 #2

Da er jeg halvveis frisk folkens, men jeg hadde ikke samvittigheten til å la dere vente helt til jeg blir hundre prosent frisk. Så derfor brukte jeg det siste jeg hadde av energi til å skrive dere historiedeler :)


 

''Ja, ja så klart'' løy jeg. ''Flott!'' sa Scooter glad, og ga meg en kjapp klem. ''Nå går vi inn til de andre. Ikke svar på hva vi snakket om, bare finn på noe'' mumlet Scooter. Jeg nikket meg enig i det han sa. Vi tuslet bortover mot restaurant døren. Scooter gikk inn først, og jeg gikk rett bak. I det jeg holdt oppe døren, kunne jeg se den samme, skumle og mystiske bilen kjøre rett ved siden av bussen vår. Det svarte vinduet åpnet seg, og alt jeg kunne se var en hånd stikke ut og en lapp som ble kastet. Deretter råkjørte bilen vekk igjen. 

____

''Kommer du?'' spurte Scooter som sto inne, mens jeg fortsatt holdt døren. ''Ja jeg kom på at jeg glemte telefonen min inni bussen. Og det er veldig viktig at jeg har den, for jeg tror mamma skal ringe meg'' svarte jeg. Scooter nikket fort. ''Vi er på venstre siden av restauranten, rop hvis det er noe'' mumlet Scooter, og gikk innover. Jeg lukket døren bak meg på utsiden av restauranten. Det var heldigvis mangt med folk her, så det ville ikke vært noe problem hvis jeg ble kidnappet. Ja, jeg var en paranoid kjerring. Men can you blame me liksom? Jeg gikk bortover mot der den mystiske sølvbilen hadde råkjørt forbi i det noen personer inni bilen hadde kastet en lapp. Jeg så heldigvis noe hvitt som lyste opp på bakken, og nærmest sprintet bort dit. 

 

Jeg bøyde meg ned for å plukke opp lappen. Den så ut til å være revet av fra en bok, og skriften som pyntet lappen var utrolig stygg og slurvete. Minnet meg nærmest om skriften til min egen pappa. Det var da jeg tenkte på hvor mye jeg savnet både han og mamma faktisk. Men back to reality. ''Du gjorde et godt valg da du valgte å ikke fortelle noen. Keep it that way, ellers vil ikke din kjære overleve, eller du:) -D' Yes, ett hakk nærmere! Vedkommende hadde skrevet en ''D'' på lappen. Problemet mitt var det at.. Jeg kjente ingen som faktisk begynte på bokstaven D. Isåfall måtte det være noen langt ut i slekten, eller venner jeg ikke omgås med lenger. Jeg lå lappen min trygt i lommen, og klappet to ganger over på den. Nå måtte jeg ta på min uskyldige maske og gå inn igjen på restauranten. 

 

Untitled | via Facebook

 

Jeg så de andre sitte og ikke minst bråke som et rent helvete da jeg kom inn på restauranten. Folk sto også rundt bordet og tok bilder. Det var som at i dette liv så kunne man ikke ha noe privat for seg selv, eller fikk muligheter til å dele med sine nærmeste venninner eller kompiser. Jeg følte det ihvertfall slikt, ettersom jeg følte jeg mistet mer og mer kontakt med både Justin og Jennifer, noe jeg ikke skulle la skje mer. ''*dittnavn*!'' ropte Justin, og nærmest hoppet opp fra bordet. Det var ihvertfall en fin følelse for meg å se at noen brydde seg om meg, da. ''Hva?'' spurte jeg med et smil. Jeg rakk ikke si noe, men Justin kysset meg fort på leppene før han tok hånden min og dro meg med til bordet. ''Vi har en liten overraskelse, okei den er stor men klein!'' sa Justin glad.

 

justin bieber | Tumblr

 

Hva tror dere overraskelsen er?

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
17.10.2013 / 17:03 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 18 #2

Må viiiirkelig beklage bloggingen de siste to dagene. For to dager siden feiret jeg en helligdag, mens igår øvde jeg til prøve. De to ukene som kommer er virkelig to harde uker med masse prøver, så da vet dere hvorfor bloggingen blir som det blir. 


 ''Er det Justin Bieber?'' hørte vi folk spørre hverandre. Jeg måtte selv innrømme det var morsomt med slik oppmerksomhet, og det var enkelte som var helt gal. De løp mot Justin og tok opp sine telefoner og spurte desperat etter bilder. De som sto litt på avstand tok bilder og filmet. ''Kan alle sammen vennligst gå inn på restauranten? Vi har bestilt bord nummer 8, 9 og 10. Så finn dere plasser så kommer jeg straks. Alle sammen går inn. Alle, unntatt *dittnavn*'' sa Scooter strengt. Jeg stoppet fort opp med en kvalmende følelse. Justin stirret nysgjerrig på meg, men jeg kunne ikke gjøre noe. 

_____________________


Scooter var fast bestemt på å vente helt til alle var gått, før han skulle snakke med meg. Og med så mange mennesker som var med oss, og så utrolig mange fans som var rundt omkring, tok det evigheter. ''Kjapp dere!'' ropte Scooter halvveis irritert. Jeg krøp nærmest sammen da siste person endelig kom seg inn på restauranten, for nå sto nemlig meg og Scooter helt alene ved siden av bussen. ''Så..'' sa Scooter, og snudde seg mot meg. Han var kledd i en hvit t-skjorte med en svart bukse til. Øynene hans stirret bekymret ned på meg i det jeg så opp. ''Sååå'' mumlet jeg. ''Er det noe du vil fortelle meg?'' spurte Scooter meg rolig. ''Nei ikke egentlig'' svarte jeg fort. Man kunne høre på stemmen min at jeg var nervøs og ikke minst skjelven. Kanskje han mistenkte meg for noe galt? Hva hadde jeg gjort? ''Er du sikker?'' spurte han mistenksomt. Jeg grublet over spørsmålet. Skulle jeg fortelle noe?

 

''Ja, ja jeg er sikker. Ikke hør på den skjelvne stemmen min, for jeg blir fort nervøs over folk som skal snakke med meg alene. Jeg tror du skjønner poenget mitt og hva jeg mener'' svarte jeg. Denne gangen med en litt roligere røst. Takk Gud for det, for Scooter så mer lettet ut i ansiktet og mindre mistenksom. ''Vel.. Jeg tror på deg. Men det er min oppgave å være sikker på at ting går greit rundt her. Det er ikke alle mennesker som er til å stole på like mye som andre. Her i denne bransjen, er vi veldig strenge på hvem Justin omgås med. Det er fordi Justin ikke trenger negative folk rundt seg. Han har opplevd veldig mye av det, og kunne ikke gjøre annet enn å bli veldig lei seg og skuffet. Det påvirker han veldig'' sa Scooter rolig. ''Jeg skjønner hva du mener'' svarte jeg. Av en rar grunn følte jeg meg veldig lite komfertabel, men det var kanskje ingen spesiell grunn til det.

 

''Poenget mitt er at jeg håper du sier ifra hvis ting ikke går som det skal. Det er vår oppgave å få deg og de andre Justin sine nærmeste så trygg som mulig. Verden er et skummelt sted, og ihvertfall når du er en litt mer offentlig person. Jeg har ikke tellingen på hvor mange farlige trussler Justin har fått, som vi har måttet håndtert. Kanskje det kan føre til at hans nærmeste også får slike trussler, og derfor er det lurt å være ærlig. Kan du være det, hvis det skulle være et tilfelle?'' spurte Scooter. ''Ja, ja så klart'' løy jeg. ''Flott!'' sa Scooter glad, og ga meg en kjapp klem. ''Nå går vi inn til de andre. Ikke svar på hva vi snakket om, bare finn på noe'' mumlet Scooter. Jeg nikket meg enig i det han sa. Vi tuslet bortover mot restaurant døren. Scooter gikk inn først, og jeg gikk rett bak. I det jeg holdt oppe døren, kunne jeg se den samme, skumle og mystiske bilen kjøre rett ved siden av bussen vår. Det svarte vinduet åpnet seg, og alt jeg kunne se var en hånd stikke ut og en lapp som ble kastet. Deretter råkjørte bilen vekk igjen. 

 

 



Hva tror du skjer? :-))

 

 

Rano 


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
14.10.2013 / 19:52 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 17 #2

''Justin!'' ropte jeg, og slo han forsiktig på skulderen. ''Jeg hørte den, Bieber!'' sa Scooter og så på Justin med et halvveis strengt blikk. Justin startet i gang en samtale med Scooter om hvor gammel han var nå, og kunne gjøre som han ville. I mens lente jeg hodet mitt og så ut vinduet. Jeg kunne ikke lavær å stirre på en sølv cadillac bil som kjørte ved siden av oss med knallsvarte ruter. Jeg fikk en rar følelse, mens jeg stirret nysgjerrig på bilen som kjørte ved siden av oss i fullfart. Nesten som den kappløpte med bussen. ''Du liker bilen?;-)) -Anonym''

___________

 

Om jeg likte bilen? Hva var gale? Å nei.. Jeg snudde fort hodet mitt, og dekket igjen vinduet med noen burgunder gardiner som pyntet det fint, og ikke minst dekket det. Dekket det så mye at den som hadde sendt meg meldingen ikke kunne se meg lenger. ''Hva er galt, *dittnavn*?'' spurte Scooter som hadde stoppet opp samtalen med Justin for å snakke med meg. Justin snudde seg også nysgjerrig for å høre hva jeg hadde å si. Jeg svarte ikke. Ikke med det første ihvertfall. ''*dittnavn*?'' gjentok Justin, og flettet fingrene sine inn i mine. Det var godt, veldig godt. Jeg hadde en trygghetsfølelse inni meg, som gjorde at jeg følte ingen kunne ta meg. Hva ville de med meg? ''Nei jeg bare blir bilsyk av å se alle bilene kjøre forbi'' løy jeg. Scooter stirret mistenksomt på meg. ''What, går det an?'' spurte Justin nysgjerrig. ''Tydeligvis'' mumlet jeg. ''Men det går bedre nå? Eller skal vi stoppe bussen?'' spurte han. ''NEI! Jeg mener.. Bare fortsett. Det går mye bedre'' løy jeg. ''Okei'' svarte Justin og kysset meg kjapt på kinnet. Scooter så ikke ut til å kjøpe den helt.

 

Resten av turen hadde jeg brukt på å prøve og stirre litt ut vinduet fra en sprekk, men den sølvfargede cadillacen var helt borte. ''Jeg så faktisk en sånn sykt fet bil ute isted'' sa plutselig Justin, og jeg fikk hjertet mitt opp i halsen. ''Hva snakker du om?'' spurte jeg redd, og ikke minst helt skjelven i stemmen. ''Hallo, går det bra med deg eller? Du er helt likblek'' sa Justin fort. En ting jeg syntes var smålig irriterende med Justin var at han var et veldig nysgjerrig menneske. Han skulle så absolutt spørre om alt som falt han inn, og jeg var dum nok til å lyge for hvert spørsmål jeg fikk. ''Ja det går bra, jeg er bare litt trøtt'' løy jeg, igjen. ''Okei.. Vel, jo jeg så en sykt fet cadillac utenfor. Jeg sverger, skal kjøpe en helt lik en når jeg er ferdig med turné! Trenger å være litt P.I.M.P av og til'' lo Justin, og begynte å småsynge på P.I.M.P av 50 cent. ''Du er så vekke. Du er faktisk svart innvendig'' lo jeg. ''Ja, du har vel noe for slike folk'' ertet Justin meg. 

 

Det tok ikke lang tid før vi endelig kom fram til restauranten. Da vi gikk ut av bussen, var det første jeg gjorde å se etter cadillacen som jeg sverger på hadde forfulgt oss. Alle sammen sto som en klynge utenfor restauranten, mens folk som sto rundt stirret nysgjerrig på oss. ''Er det Justin Bieber?'' hørte vi folk spørre hverandre. Jeg måtte selv innrømme det var morsomt med slik oppmerksomhet, og det var enkelte som var helt gal. De løp mot Justin og tok opp sine telefoner og spurte desperat etter bilder. De som sto litt på avstand tok bilder og filmet. ''Kan alle sammen vennligst gå inn på restauranten? Vi har bestilt bord nummer 8, 9 og 10. Så finn dere plasser så kommer jeg straks. Alle sammen går inn. Alle, unntatt *dittnavn*'' sa Scooter strengt. Jeg stoppet fort opp med en kvalmende følelse. Justin stirret nysgjerrig på meg, men jeg kunne ikke gjøre noe. 

Seoul

 

Hvorfor tror dere Scooter stopper ''deg''? :))

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
14.10.2013 / 16:31 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 16 #2

. ''Det var jo faktisk varmt her'' sa jeg, som ventet en kraftig kulde midt på kvelden. ''Dette er Mexico, ikke Denver kjære deg'' smilte Jennifer og klappet meg på ryggen. ''Joda'' svarte jeg kjapt. Hele crewet sto samlet for å komme seg inn på bussen.. Helt til jeg fikk en melding, igjen. ''Se bak bussen. -Anonym''

________________________

Jeg fikk hjertet opp i halsen, og kunne så vidt røre meg. Tenk hvis det var den anonyme personen som hadde forfulgt meg? ''Går det bra med deg eller?'' spurte Jennifer og la armen sin rundt meg, støttende utrolig nok. Jeg bare ristet fort på hodet. ''Nei ingenting, jeg bare.. Er litt søvnig enda'' mumlet jeg, for å slippe unna flere spørsmål. ''Greit, jeg går inn i bussen jeg. Men jeg lovet å sitte med Chaz, så..'' sa hun, med et glis. Et glis som viste at hun muligens var interessert. I min Chaz! Ikke at vi var sammen, men det virket rart for min del å se Chaz med noen. ''Uu, kos deg. Jeg kommer hvert øyeblikk'' sa jeg kjapt. Jeg prøvde å ikke virke alt for overnervøs, men det funket! Alle menneskene som ventet på å gå inn på bussen sto i en klynge, så jeg måtte snike meg bak og vekk fra alle. ''*dittnavn* Hvor skal du!?'' spurte Justin som sto ved døren. ''Jeg kommer snart!'' svarte jeg. Justin bare nikket og gikk inn på bussen. 

 

Hva kunne egentlig befinne seg bak bussen? Jeg gikk utrolig sakte, samtidig som hodet mitt sa jeg skulle gå fort. Hva skulle jeg gjøre? Alene? Bak bussen? Jeg håpet et skrik ville være nok i tilfelle jeg ble kidnappet, men jeg var alt for paranoid. Jeg sto nå bak bussen, og kunne ikke se noen ting. Kun biler som sto parkert bak, og biler som kjørte ved siden av på veien. Jeg kunne ikke se noe mennesker. Kun planter og bilvei. ''Øhm'' mumlet jeg fort for meg selv. Jeg gikk kjapt tilbake igjen og orket ikke tenke stort mer på det. Da jeg kom inn på bussen så jeg at Justin hadde holdt av plass ved siden av seg selv for meg. ''Sitt her baby'' smilte han flørtende. Jeg nikket og satt meg ned ved siden av han. Han la fort håndflaten sin på låret mitt og stirret spørrende på meg. ''Hva er det?'' spurte jeg, som om ingenting var galt. Justin så på meg med et 'Jeg vet det er noe galt'- blikk. ''Jeg lover, ikke noe galt'' løy jeg. Eller gjorde jeg egentlig det? det var jo ikke noe galt. 

 

''Vil du sitte ved vinduet eller? Folk kan ikke se meg i vindusruten'' sa Justin rolig. ''Hvorfor ikke?'' spurte jeg dumt. ''Fordi da tar de bilder, og det vil jeg ikke nå'' svarte han meg. Vi byttet fort plass.''Vet du hva?'' spurte Justin meg. ''Nei egentlig ikke'' svarte jeg, og stirret han intenst inn i øynene. Det var noe med Justin og de uskyldige kastanje brune øynene hans som gjorde meg helt forelsket. ''Du har nydelige øyne'' sa Justin, og lente seg fremover. Han plantet et raskt lite kyss på munnviken min, og deretter leppene mine. ''Det er umulig å kysse deg når denne bussen humper sånn jo'' klagde Justin. Jeg begynte å le, han var så fantastisk! ''Men jeg vet om noe annet vi kan bruke en sånn humpete tur til'' sa Justin perverst. ''Justin!'' ropte jeg, og slo han forsiktig på skulderen. ''Jeg hørte den, Bieber!'' sa Scooter og så på Justin med et halvveis strengt blikk. Justin startet i gang en samtale med Scooter om hvor gammel han var nå, og kunne gjøre som han ville. I mens lente jeg hodet mitt og så ut vinduet. Jeg kunne ikke lavær å stirre på en sølv cadillac bil som kjørte ved siden av oss med knallsvarte ruter. Jeg fikk en rar følelse, mens jeg stirret nysgjerrig på bilen som kjørte ved siden av oss i fullfart. Nesten som den kappløpte med bussen. ''Du liker bilen?;-)) -Anonym''

Cadillac ATS

 

 

Hva tror dere skjer? :o

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
12.10.2013 / 18:21 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 15 #2

Tusen takk for alle tipsene deres!! Betyr masse å lese :D

''Ja. Jeg er så redd for at ting ikke går som planlagt'' svarte Justin rolig. ''Men det vil det. Ingenting kan stå i veien for at det skal bli dårlig! Det skal bli en opplevelse vi kommer til å snakke om i flere år'' forsikret jeg Justin. ''Lover?'' spurte han. ''Lover'' smilte jeg. Justin sovnet fortere enn meg, så jeg lå der og så opp i taket uten å gjøre noe. Jeg var så trøtt, men det var noe som hindret meg i å sove. Mobilen min pep igjen, og jeg var lei nå. 
''Du skjønner.. The Wild Kidz er ikke de eneste som hater din loverboy. Kanskje vi skal gjøre noe med det? Nå? ;) Xo. -Ukjent''
__________________
''Fucka jævel'' mumlet jeg lavt inni meg selv, og la telefonen min oppå kommoden. Jeg lå og tenkte lenge på hva det egentlig kunne være vedkommende mente med det, men for hvert sekund som gikk ble øyenlokkene mine slappere. Jeg lå tett inntil brystet til Justin som gikk sakte opp og ned fordi han pustet. Han hadde tatt armene sine rundt meg og presset meg tett inntil han, så jeg kunne lukte kroppslukten hans. Det virket kanskje teit av meg å tenke det slikt, men det var så sykt tiltrekkende. Jeg svevde på skyer mens sommerfuglene i magen min var ekstrem. Han snorket ekstremt lavt, men likevel. Så søtt. Jeg lå ihvertfall godt og tenkte over en liten ting.. Skulle jeg ringe mamma? Jeg hadde ikke snakket særlig med henne siden vi dro, og en stor del inni meg savnet henne og Denver. Før jeg fikk tenkt mer på det, sovnet jeg ved siden av Justin i min egen lille verden.
The babe sleeping
''Nå må dere våkne!'' hørte vi en stemme som kom inn døren. Jeg gjenkjente den med engang, og visste det var Scooter. ''Eyy! Dere skal ikke sove på samme rom'' sa han fort. Jeg var så tung i hodet, og så trøtt at jeg så vidt oppfattet hva han sa eller gjorde. Jeg følte Justin var akkurat det samme, ettersom han våknet opp med tidenes sovesveis og sløve øyner. ''Jizez Christ, vi er nesten voksne nå! Vi går siste året på videregående skole, og halvparten av skolen vi gikk på hadde pult over 30stk. Jeg tror ikke dette er et stort problem'' sa Justin med en irritert stemme, og tok dynen over seg enda mer. Jeg satte meg opp og begynte å strekke på meg. Rommet var kaldt på grunn av airconditionen hadde stått på i flere timer, men jeg la også fort merke til at det var blitt mørkt ute. ''Kan du gå ut Scooty? Jeg vil sove'' mumlet Justin. ''Dere har sovet i 6 timer, og sovet bort hele dagen. Dere skifter nå med engang og møter meg og de andre nede i lobbyen om en halvtime. Vi skal ut'' sa Scooter bestemt. Justin rakk ikke svare på noe, før Scooter lukket døren bak seg. ''Fuck it'' mumlet Justin irritert.
J'adore Fashion ~ | via Facebook
Jeg hadde tatt håret i hestehale fordi håret hadde gått til alle kanter da jeg våknet. ''Du ser nydelig ut selv når du ikke prøver engang'' sa Justin da vi kom inn i lobbyen. Resten av crewet satt på hver sin sofa med mobiler og kameraer i hånden. ''SMIL!'' ropte Alfredo, og knipset tidenes styggeste bilde av meg og Justin. ''Jeg ser allerede nå at du kan få lov til å slette det bilde'' insisterte jeg på. ''Maybe'' blunket Alfredo. ''Er vi alle her? Bra. Jeg har leid et kjempe stort bord for oss.. En buss venter på oss'' sa Scooter. Noen jublet, mens noen bare satt og hørte på informasjon. ''Jeg vil ha alle hjem senest klokken 12 i dag. Vi har et stort show imorgen!'' sa Scooter og pekte mot døren, et tegn på at vi alle sammen skulle ut. ''Det var jo faktisk varmt her'' sa jeg, som ventet en kraftig kulde midt på kvelden. ''Dette er Mexico, ikke Denver kjære deg'' smilte Jennifer og klappet meg på ryggen. ''Joda'' svarte jeg kjapt. Hele crewet sto samlet for å komme seg inn på bussen.. Helt til jeg fikk en melding, igjen. ''Se bak bussen. -Anonym''
just
Hva tror dere er bak bussen? :)

Rano

{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
11.10.2013 / 18:12 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 14 #2

''Du er noe for deg selv du'' sa Justin, og kysset meg fort på leppene én gang. Deretter to. Deretter''- Hey, kan dere gi dere nå?'' spurte Scooter halvveis irritert. ''Sorry Scooty'' lo Justin. ''Scooty'' mumlet Scooter irritert. Vi var en liten gjeng som skulle sitte førsteklasse, noe jeg sjeldent gjorde. ''Okei er vi alle her da.. Justin, *dittnavn*, Jennifer, Ryan, Chaz og Alfredo, FLOTT! Da drar vi til gaten'' sa Scooter glad. ''Mobilen din piper'' sa Ryan og pekte ned i lommen min. Jeg tok den fort opp. ''Jeg advarte deg om å bli for glad i folk. Jeg ser deg. Ha en fin flytur :) -Ukjent''

___________________
''Når er egentlig første konsert?'' spurte jeg, i det vi tråkket ut av flyet. Etter en lang, anspent flytur fant jeg ikke på annet å spørre om. Alle hadde sovet under den lange flyturen bortsett fra meg. Jeg hadde sittet og tenkt over at vedkommende som hadde sendt meg melding faktisk satt i samme rom som meg. Under samme tak! Han hadde sett meg og Justin kysse, og vedkommende likte det ikke. ''Imorgen tidlig. Jeg vil at alt skal være perfekt! Jeg vil ha alle folkene rundt meg der, folk som jeg er blitt alt for glad i. Konserten er til og med utsolgt, så det kribler inni meg!'' sa Justin glad. ''Vi gleder oss alle sammen!'' sa Scooter glad. ''Ingen fortalte meg at det er varmere i Mexico enn det var i Barcelona? Er det mulig!'' klagde Jennifer, som hadde fått Chaz til å vifte henne i det vi hadde gått ut av flyet. ''Det er midt på dagen da, så det er ikke så rart. Jeg vil at dere alle sammen drar tilbake til hotellet for å hvilke skikkelig, også drar vi ut i kveld! Få dere litt søvn, så kanskje vi kan dra ut på et utested'' sa Scooter glad. Vi nikket oss enig i det alle sammen. 
Mexico var ikke som en by jeg hadde sett før. Det var liksom enten skikkelig fattig eller skikkelig rik. Slum over alt, og rett og slett mye fattigdom. Jeg kunne se for meg hvordan ting var i gatene her om kvelden, og hvor mye gjenger det var her. Tanken på The Wild Kidz var plutselig bare kjempe liten i forskjell til det som kunne befinne seg her. ''Vi kjører gjennom den fattige delen av Mexico, vi skal til den rike delen'' sa Scooter, i det han merket at jeg så meg litt rart rundt. Jeg bare nikket som et svar. Vi satt alle sammen i en min buss med aircondition. Noe som var til stor lettelse for både Jennifer og Chaz. ''26 euro'' sa mannen som kjørte oss. ''Dere barn går ut. Jeg må kjøre videre til arenaen og snakke med konsertarrangørene. Foreldre er litt bekymret, og dere må få i dere søvn. Her er nøklene'' sa Scooter, og delte ut to nøkler. ''Guttene på et rom, og jentene på et'' sa han strengt. Alle sammen bare nikket, før vi gikk ut av bussen med bagasjene våre.
Riu Palace Mexico hotel
''Wow, dødsfint her jo!'' sa alle sammen i kor. ''Dere vil bli vandt med slike hoteller'' sa Justin fornøyd. ''Kunne tenkt meg det'' sa jeg, og dyttet litt i han. Meg og Justin tok rommet som egentlig tilhørte meg og Jennifer, mens de tre andre var på det andre rommet. De nektet nemlig å sove sammen med oss. ''Kom her baby'' sa Justin, og dro meg inn i armene hans. Det var midt på dagen, men likevel var vi så trøtt. ''Jeg er så glad i deg'' sa Justin og strøk meg i håret. Han kysset meg forsiktig på pannen, mens jeg tenkte over meldingen jeg hadde fått. Ikke bli for glad i dem. Jeg svarte ikke Justin, men lukket øynene mine. ''Tror du dette kommer til å gå bra?'' spurte Justin meg. ''Mener du det at du er tilbake?'' spurte jeg nysgjerrig. ''Ja. Jeg er så redd for at ting ikke går som planlagt'' svarte Justin rolig. ''Men det vil det. Ingenting kan stå i veien for at det skal bli dårlig! Det skal bli en opplevelse vi kommer til å snakke om i flere år'' forsikret jeg Justin. ''Lover?'' spurte han. ''Lover'' smilte jeg. Justin sovnet fortere enn meg, så jeg lå der og så opp i taket uten å gjøre noe. Jeg var så trøtt, men det var noe som hindret meg i å sove. Mobilen min pep igjen, og jeg var lei nå. 
''Du skjønner.. The Wild Kidz er ikke de eneste som hater din loverboy. Kanskje vi skal gjøre noe med det? Nå? ;) Xo. -Ukjent''
Tror du det skjer noe?
Har mistet litt motivasjon til skrivingen. Har dere noe tips til hva som foreløpig kan skje? Jeg har handlingen klar, men er så mye. Vil gjerne ha litt inspirasjon..
Rano

{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
11.10.2013 / 16:14 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 13 #2

''Greit'' lo jeg, og dyttet ansiktet til Justin med håndflaten min som var på vei til å kysse meg. Mobilen min begynte å vibrere, og jeg hadde på følelsen at jeg ikke burde åpne den med de andre rundt meg. ''Jeg må på do'' mumlet jeg, og løp inn på badet. Jeg låste døren bak meg så fort som jeg kunne, og tok opp telefonen min. ''Ikke bli alt for glad i dem. Du vet aldri når du mister dem... én etter én;-) -Ukjent''

_________________

Jeg mistet nesten pusten i det jeg leste opp meldingen, og fikk den utrolig rare følelsen inni meg. Ikke bli alt for glad i dem? Det var nok for sent, det var sikkert og visst. ''Hallo, går det bra der inne eller?'' hørte jeg Justin sin stemme rope utenfor døren. ''Jada, jeg bare.. Mistet noe'' sa jeg, og tenkte stygt om meg selv for svaret mitt. ''Okey'' hørte jeg Justin mumle usikkert, men kunne høre med fotstegene at han forsvant utenfor døren. ''Shit''sa jeg lavt for meg selv, i det jeg leste meldingen opp høyt. Jeg følte jeg var med i en episode av pretty little liars hver gang jeg fikk disse ukjente meldingene fra ukjent sender. Men jeg måtte late som ingenting, for vedkommende kunne kanskje gjøre ting enda verre hvis jeg avslørte det for dem. ''Det tok kjapp tid'' sa Ryan, i det jeg kom ut igjen. Alle fire lå i sengen. ''Det er fordi hun er jente, Ryan. Jenter driter ikke som oss'' sa Chaz. Alle stirret mystisk på Chaz, og med et spørsmålstegn. ''What, tror han fortsatt...?'' spurte jeg, og kunne ikke lavær å le. ''Bare hysj'' svarte Ryan. 

👍

 

''Tror du Justin har det fint?'' spurte jeg, og begynte å strekke litt på meg. Meg, Jennifer, Chaz og Ryan hadde bestemt oss for å dra på stranden tidlig på morgningen så vi kunne rekke soloppgangen. Justin hadde dratt på trening med resten av crewet, og det var ikke en eneste sjel å se på stranden. Det var i grunn veldig deilig. ''Det tror jeg nok. Eller.. Vi døgnet jo i natt da, så tror alle kommer til å leve på koffein hele dagen. Ettersom flyet går klokken 12'' svarte jeg rolig. ''Tror det skal gå rimelig fint jeg'' sa Chaz, og halvsnorket mens han lå i sanden. ''Har dere pakket?'' spurte Ryan fort. ''Nei, tenkte å gjøre det om to timer. Solen har så vidt gått opp'' svarte jeg, og satt meg ned. ''Flott, jeg tror jeg sover litt her'' mumlet Jennifer, og la seg ned ved siden av Ryan. Alle var utslitt, men det var så fredelig her ute. Fuglene fløy over havet som aldri før, og på lange avstander kunne vi se cruise skip med turister. Jeg visste at nå som vi skulle ta neste fly til Mexico for å starte show, så ville det ikke bli samme rolige stemning. Justin kom til å være skikkelig opptatt, noe jeg måtte leve med.

pink roses | via Tumblr

 

''Har alle sammen pass og billetter?'' spurte en stresset Scooter. ''Er han alltid sånn?'' hvisket jeg i øret på Justin. ''Egentlig så ja'' lo Justin, og kysset meg lett på kinnet. Han virket utrolig sliten, og var egentlig bare helt rød i øynene. Han var kledd i en grå hettegenser og lue, mens jeg derimot var kledd i en hel jumpsuite. ''Uu, jeg fikk nettopp kyss av selveste Bieber'' smilte jeg stolt. ''Bare på kinnet'' hvisket Justin i øret på meg. ''Oh no, my life is over'' svarte jeg. ''Du er noe for deg selv du'' sa Justin, og kysset meg fort på leppene én gang. Deretter to. Deretter''- Hey, kan dere gi dere nå?'' spurte Scooter halvveis irritert. ''Sorry Scooty'' lo Justin. ''Scooty'' mumlet Scooter irritert. Vi var en liten gjeng som skulle sitte førsteklasse, noe jeg sjeldent gjorde. ''Okei er vi alle her da.. Justin, *dittnavn*, Jennifer, Ryan, Chaz og Alfredo, FLOTT! Da drar vi til gaten'' sa Scooter glad. ''Mobilen din piper'' sa Ryan og pekte ned i lommen min. Jeg tok den fort opp. ''Jeg advarte deg om å bli for glad i folk. Jeg ser deg. Ha en fin flytur :) -Ukjent''


💜

 

 

Hva tror du skjer videre? 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
09.10.2013 / 17:12 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 12 #2

''HVA? Hvordan går det med han!?'' spurte jeg redd. ''Det går fint. Jennifer tilkalte politiet før det ble noe mer ut av det. Hun reddet meg.. Hun reddet livet mitt på rett tidspunkt, og jeg er kjempe takknemlig for det'' sa Justin fort. Sa jeg at jeg nesten ble glad inni meg? Isåfall, jeg tulla. Jeg kunne drept hvem som helst nå. ''Noe mer?'' spurte Ryan rolig. ''Jeg tror hovedpoenget til Justin er at det er for farlig å ha deg med videre'' sa Jennifer fort, før vi andre kunne si stort mer.

________________

Jeg så sjokkert på dem begge to, før jeg så ned på gulvet. ''Hva?'' sa Ryan og Chaz i kor. Jeg kunne høre fnising, fra både Jennifer og Justin. I det jeg tok opp hodet, braste Justin og Jennifer i latter. ''GOTCHA!'' ropte Justin og løp mot meg. Han løftet meg fort opp, og jeg følte en lettelse inni meg. ''Fyfaen dere er noen jævler!'' ropte jeg høyt. Justin satte meg ned igjen på gulvet så jeg kunne puste litt ut. ''Du er ikke sur, er du vel?'' spurte Justin forsiktig. ''Nei. Eller jo for faen. Jeg ble så irritert inni meg, spesielt da Jennifer snakket!'' sa jeg og virket litt sint i stemmen. Jennifer kunne ikke gjøre annet enn å le, før hun selv kom bort til meg for å gi meg en klem. ''Du er bestevenninnen min, *dittnavn*. Ingen bestevenner gjør sånt mot hverandre, du vet det'' sa hun forsiktig. Jeg svarte med et smil, for jeg var dum. ''Men kan dere fortelle hva som virkelig skjedde?'' spurte Chaz utålmodig.

 

''Ja, det var jo det som skjedde. Hvis vi tar minus den delen der vi syntes det er for farlig å ha *dittnavn* med videre. Vi er for glad i deg til det, og vi elsker action. Jeg har overlevd med The Wild Kidz, så jeg tror jeg kan overleve med henne også'' fniste Justin. Jeg slo til han på armen, men ikke alt for hardt. ''Dust'' svarte jeg. ''Hva skal vi gjøre nå?'' spurte Jennifer rolig. ''Nå er vi alle sammen inne, og er det til imorgen. Jeg orker ikke tanken på at en av oss på en eller annen mystisk måte forsvinner, og alle må løpe ut. Det er for farlig'' sa jeg rolig. ''Jeg er faktisk helt enig med *dittnavn*'' sa Chaz og la seg ned på dobbelsengen vår. ''Selvfølgelig, alle holder seg inne til jeg faktisk tilkaller livvakter som kan passe skikkelig på oss'' sa Justin rolig. ''Bra'' svarte Ryan. ''Har vi mat?'' spurte Chaz, som begynte å lete i skuffene etter noe snacks. ''Minibaren'' svarte Justin fort.

 

Ting hadde skjedd alt for fort, og jeg skjønte ikke helt hvor jeg sto. Jeg var en utrolig paranoid jente, og kunne komme opp med alle slags mulige konklusjoner om hvorfor Justin og Jennifer valgte å kødde med meg. Var det et hint? ''Vi kan alle se en film da'' foreslo Jennifer og la seg ned i sengen ved siden av Chaz. Chaz så ut til å like det, veldig godt. ''Hva om vi heller sover litt, også tar oss turen til Starbucks over gata imorgen tidlig?'' foreslo jeg. ''Det er en god idé også! Jeg sover med deg'' sa Justin, før noen av de andre kunne si noe. Han holdt den ene armen sin rundt meg, og skulle akkurat til å gi meg et kyss.. Før.. ''Ok slike ting er ikke lovlig foran andre mennesker, OKEI?'' ropte Chaz irritert. ''Greit'' lo jeg, og dyttet ansiktet til Justin med håndflaten min som var på vei til å kysse meg. Mobilen min begynte å vibrere, og jeg hadde på følelsen at jeg ikke burde åpne den med de andre rundt meg. ''Jeg må på do'' mumlet jeg, og løp inn på badet. Jeg låste døren bak meg så fort som jeg kunne, og tok opp telefonen min. ''Ikke bli alt for glad i dem. Du vet aldri når du mister dem... én etter én;-) -Ukjent''

 

Det har seg slik at jeg jobber hver tirsdager, så derfor blir det ikke historieblogging på tirsdager. Så nå vet dere hvorfor det ikke kom noen deler. Men her har dere ihvertfall en del! :-)

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
07.10.2013 / 19:16 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 11 #2

 ''Jeg vet'' svarte jeg, med litt stresset stemme. ''Bamse, du stresser meg'' sa Chaz trist og holdt rundt meg for å gi meg en trøsteklem. Han var så god, og så myk. Og så.. Bamse. Jeg måtte le litt av tanken. ''Det er ikke meningen'' svarte jeg, mens ansiktet mitt var gjemt i brystet til Chaz. ''Det begynner faktisk å bli litt sent nå'' sa Ryan rolig. ''Akkurat det jeg tenker! Skal vi ringe Kenny?'' spurte jeg stresset. ''Vi venter fem minutter til'' sa Ryan fort. ''Greit'' svarte jeg. Det tok ikke knappe noen minutter før vi så et levende vesen ved døren vår. Det var ingen andre enn Justin selv, pyntet i blod og blåmerker.

__________________

Justin kom inn døren, og vet dere hva som toppet alt? Jennifer sto bak Justin, selv med blod over hele armen. Men det så ikke ut til at det var henne som var blitt såret, men at det var Justin sitt blod som lå pyntet over den kritthvite huden hennes. ''Hva skjer!?'' spurte Ryan, og braste opp fra sengen. Jeg løp selv mot Justin, men stoppet fort opp da han gjorde et tegn på at vi skulle stoppe. ''Jeg skal forklare, bare.. gi meg litt papir først'' sa Justin. Hele overleppen hans var dekket i blod, og jeg fikk direkte vondt inni meg. Men var det så rart da? Jeg var så forelsket, og han betydde så mye for meg. Jeg sprintet mot badet og hentet så mye papir som jeg kunne. I det jeg gikk ut igjen, hadde Jennifer plassert seg rett ved siden av Justin. ''Takk'' sa Jennifer, og dro ut papiret fra hånden min. Jeg så rart på henne.

 

Hvorfor dro hun bare ut papiret fra hånden min på den måten? Hvorfor plasserte hun seg ved siden av Justin? Hvorfor behandlet hun Justin som om det var de to som holdt på? Det kokte inni meg. Hun lå papiret forsiktig over der Justin blødde mest, kun for å fjerne det. ''Takk'' svarte Justin forsiktig. ''Vil dere forklare hva som har skjedd før i dag eller?'' spurte jeg irritert. Både Justin og Jennifer stirret på hverandre, og stirret deretter på Chaz og Ryan som sto et par meter unna, og deretter meg. Jeg hadde tidenes største klump i halsen, for jeg visste ikke helt hva jeg irriterte meg mest over. ''Må vi ta det nå?'' spurte Jennifer rolig. ''Ehm.. Vi dør av nysgjerrighet her altså?'' svarte Ryan, og jeg elsket at han på en måte var med på mitt parti. ''Det er jo bare dårlig gjort, hvis dere skal holde det for dere selv av ingen god grunn?'' svarte Chaz. Det så ut til at ikke Jennifer hadde et valg. Jeg visste ikke hvorfor, men jeg bare irriterte meg helt ekstremt over henne. Det kokte inni meg, for jeg visste at hun visste at hun irriterte meg.

 

''Vel..-'' Jennifer skulle akkurat til å forklare, før Justin avbrøt. ''Bare hold kjeft er du snill. Jeg forklarer'' sa Justin, og avbrøt Jennifer totalt. Jeg ble nesten glad inni meg. Jennifer nikket bare rolig, og lot Justin ta seg av snakkingen. ''Vel, gjengen til din far kom mot meg da jeg sto alene. Jeg hadde ikke noe valg.. De gikk til angrep på meg'' sa Justin rolig. ''Hva snakker du om?'' spurte jeg fort. ''Faren din og paparazziklanen gikk løs på meg. Jeg hadde ikke noe valg, så jeg gikk løs tilbake'' fortsatte han. ''HVA? Hvordan går det med han!?'' spurte jeg redd. ''Det går fint. Jennifer tilkalte politiet før det ble noe mer ut av det. Hun reddet meg.. Hun reddet livet mitt på rett tidspunkt, og jeg er kjempe takknemlig for det'' sa Justin fort. Sa jeg at jeg nesten ble glad inni meg? Isåfall, jeg tulla. Jeg kunne drept hvem som helst nå. ''Noe mer?'' spurte Ryan rolig. ''Jeg tror hovedpoenget til Justin er at det er for farlig å ha deg med videre'' sa Jennifer fort, før vi andre kunne si stort mer.

 

Ashlie ♡ | via Tumblr

 

Hva tenker dere skjer? :o

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
07.10.2013 / 16:31 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 10 #2

 ''Flyet vårt kom litt tidligere enn forventet, så ja. Surprise!'' sa Chaz glad. ''Og *dittnavn*, du har blitt så stor!'' fortsatte Chaz. ''Ja jeg lurer på hvorfor.. hm..'' lo jeg. Stemningen var på topp, nesten så på topp at vi ikke lå merke til at det faktisk var samlet seg folk rundt oss. ''Øhm.. Justin?'' spurte Chaz, og pekte bak meg og Justin. Vi snudde oss brått, og kunne se en stor gjeng med paparazzier storme mot oss. Vet dere hva som toppet hele kaken nå? Pappa var en av dem.

________________

''Fyfaen løp. Chaz, Ryan, ta med *dittnavn* og løp. Løp tilbake til hotellet, og *dittnavn*, dekk ansiktet ditt er du snill!'' sa Justin stresset. ''Hva med deg?'' spurte jeg og dekket fort til ansiktet mitt. Jeg kunne se den store folkemengden inkludert min pappa nærme seg. ''Jeg klarer meg, kjapp deg!'' ropte Justin sint. ''Kom igjen, *dittnavn*, du vil nødig stå igjen her med disse folkene'' hvisket Ryan og holdt meg i armen. Jeg så en siste gang på Justin som så bønnfallende på meg. ''Dra'' formet han med munnen. Jeg merket jeg ville grine, for paparazziene var farlig. Og det var først og fremst på grunn av meg Justin stresset sånn, og ikke minst min egen far. Ryan dro meg så hardt han kunne, så jeg var nødt til å løpe etter han og Chaz. Heldigvis rakk vi å løpe ut fra stedet før folkemengden sto rundt Justin. Vi løp, og løp, og løp. Til den retningen der jeg hadde løpt fra tidligere, så jeg visste vi nærmet oss hotellet. Det var blitt skikkelig mørkt nå, men lysene på gaten lyste opp veiene. 

 

Big city life

 

''Hva er klokken?'' spurte jeg andpusten i det vi stoppet. Ryan stoppet opp han også, med Chaz ti meter bak som så ut til å ha fått astma anfall. ''Den er ti over halv elleve, så vi burde kjappe oss tilbake. Hva med hun venninnen din?'' spurte Ryan fort. ''Å faen, Jennifer! Hun er helt sikkert der med Justin, og hvis hun er det er hun fucked. Rett og slett fordi pappa er der'' sa jeg stresset og så tilbake på veien vi hadde løpt fra. ''Vi kan ikke dra tilbake nå, ring henne'' svarte Ryan meg. ''Greit'' sa jeg kjapt, og tok opp telefonen min. Jeg ringte Jennifer men kunne ikke høre annet enn summetoner. ''Hun tar den ikke'' svarte jeg Ryan, og nå Chaz som sto ved vår side. ''Hva skal vi gjøre?'' spurte jeg desperat. ''Vi er nødt til å komme tilbake til hotellet nå. Vi reiser allerede imorgen kveld, så da må vi alle være trygg'' sa Ryan fort, og ikke minst bestemt. ''Men bestevenninnen min..'' bønnfalte jeg. ''Hun har det sikkert bra, kanskje hun er tilbake på hotellet!''

 

Ryan var heldigvis veldig oppmuntrende mot meg hele veien tilbake til hotellet. ''Ikke gale rom'' sa han og hoppet på sengen min. Chaz og Ryan hadde rekket å sjekke inn på hotellet for natten og dagen de også, så da var det unnagjort. ''Jeg vet'' svarte jeg, med litt stresset stemme. ''Bamse, du stresser meg'' sa Chaz trist og holdt rundt meg for å gi meg en trøsteklem. Han var så god, og så myk. Og så.. Bamse. Jeg måtte le litt av tanken. ''Det er ikke meningen'' svarte jeg, mens ansiktet mitt var gjemt i brystet til Chaz. ''Det begynner faktisk å bli litt sent nå'' sa Ryan rolig. ''Akkurat det jeg tenker! Skal vi ringe Kenny?'' spurte jeg stresset. ''Vi venter fem minutter til'' sa Ryan fort. ''Greit'' svarte jeg. Det tok ikke knappe noen minutter før vi så et levende vesen ved døren vår. Det var ingen andre enn Justin selv, pyntet i blod og blåmerker.

Untitled


Hva tror dere har skjedd? Er dere aktiv, får dere en ny del i dag! :-)

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
06.10.2013 / 18:13 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 9 #2

 ''Jeg skulle lete etter deg!'' svarte jeg. ''Du trengte ikke det, jeg klarer meg!'' svarte Justin, og presset meg enda hardere i armene sine. ''Du skal aldri gå ut alene! Ingen skal skade deg'' sa Justin. Han kysset meg fort på pannen, og slapp meg. Jeg kunne se han ene gutten ligge å vri seg i smerter med han andre over seg. ''Hvem faen er dere to!?'' spurte Justin aggresivt. Han gikk mot begge to som lå på bakken. ''Justin, vær forsiktig'' sa jeg bak han. ''Justin!?'' spurte han ene som lå på bakken, men som ikke lå og vridde seg i smerter. ''-Justin Bieber? Ikke slå meg, det er bare meg..'' sa gutten, og tok av seg masken.

_______________

 

Justin fikk sjokk, og det fikk faktisk jeg også. Foran meg, sto den gutten jeg hadde vært så utrolig glad i for noen år tilbake. Min gamle bestevenn og bamse. Min kjære Chaz Somers. ''CHAZ?'' ropte Justin, og hoppet rett på Chaz som så ut til å få seg en blåmerke eller to av det. ''JUSTIN!'' ropte Chaz, skvist under Justin. Jeg begynte å le. ''Men hvis du er Chaz, så må det være...'' sa Justin, og dro av masken på han andre som lå på bakken etter Justin hadde dyttet hardt i han. ''Ryan!'' ropte Justin, og klemte på Ryan også. Det var virkelig et fantastisk syn, å se de tre ligge oppå hverandre og klemme hverandre hardt. ''Mine to bestevenner'' sa Justin, og jeg kunne høre han var helt skjelven i stemmen. ''Au'' sa Ryan, som virkelig hadde vondt i armen sin. ''Oj, jeg beklager'' sa Justin, og dro Ryan opp. Maskene lå på bakken, så Chaz drev og sparket i dem. ''Ryan.. Chaz.. Dere husker vel ikke hvem dette er?'' spurte Justin, og pekte mot meg.

swaggy.

''What? Nei? Vi trodde det var en av dem som hadde stjålet mobilen til Chaz! Vi ankom nettopp hit skjønner du, så vi bestemte oss for å spise litt på en restaurant. Vi ba en jente passe på telefonen til Chaz fordi Chaz skulle betale, også vips så var hun borte. Og det lignet litt på henne. Er du sikker på at du ikke er henne?'' spurte Ryan og så litt mistenksomt på meg. Jeg måtte nesten le, samme gamle Ryan. Det var utrolig dumt at dem ikke kjente meg igjen, men det skjønte jeg jo egentlig. Flere år var gått siden sist, og vi forandrer jo oss alle mann. ''Nei det var nok ikke meg'' svarte jeg, og la til en liten latter. ''Ey vent no litt.. Jeg kjenner igjen den latteren der'' sa plutselig Chaz. Jeg så opp på han, med et mykt blikk. Chaz stirret intenst på meg. ''BAMSE?!'' ropte han, og omfavnet meg som faen. ''BAMSE'' svarte jeg. Ryan og Justin begynte å le, og det skjønte jeg. Tidligere i vårt vennskap hadde meg og Chaz kalt hverandre for bamse. Chaz ville ikke gi slipp på meg. ''Jeg har savnet deg, omgomgomg'' ropte Chaz og løftet meg opp. 

 

Jeg kunne se på Justin at han stirret litt rart på Chaz, nesten med et litt surt blikk. ''Okei slipp ned nå! Jeg vil klemme hun jeg også!'' ropte Ryan. Jeg ble sluppet ned på bakken, men tok ikke mer enn noen få sekunder før Ryan løftet meg opp han også. Han var faktisk utrolig sterk. ''Herregud hva gjør dere dumpapper her!?'' spurte Justin. ''Flyet vårt kom litt tidligere enn forventet, så ja. Surprise!'' sa Chaz glad. ''Og *dittnavn*, du har blitt så stor!'' fortsatte Chaz. ''Ja jeg lurer på hvorfor.. hm..'' lo jeg. Stemningen var på topp, nesten så på topp at vi ikke lå merke til at det faktisk var samlet seg folk rundt oss. ''Øhm.. Justin?'' spurte Chaz, og pekte bak meg og Justin. Vi snudde oss brått, og kunne se en stor gjeng med paparazzier storme mot oss. Vet dere hva som toppet hele kaken nå? Pappa var en av dem.

Chloé Love | via Tumblr

 

 

Hva tror dere skjer? :o

 

 

Rano

 


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
06.10.2013 / 14:59 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 8 #2

Jeg satt meg litt på en benk for å få igjen pusten min mens jeg så ned i bakken. Tårene presset selvfølgelig på, for nå savnet jeg å ha mamma ved min side. ''Justin..'' mumlet jeg lavt for meg selv. ''Ahh.. Bieber?'' spurte en mørk stemme. Jeg tok fort opp hodet mitt, og kunne se to skikkelser med hvite masker på seg. Hva søren? ''Hva?'' spurte jeg nysgjerrig mens hjertet mitt hoppet. Hvem var disse menneskene? ''Bieber. Justin Bieber. Medlem av the Wild Kidz, har jeg rett haha?'' spurte han ene og la til en latter. Jeg var fucked.

___________________

Eller var jeg egentlig det? Hvem var disse menneskene? ''Hvem er dere?'' spurte jeg, og virket så mye mer modig enn det jeg egentlig var. ''Skal vi fortelle det eller?'' spurte den ene stemmen til den andre. Guttene med de mørke stemmene sto knappe en meter foran meg, med en hette over hodet. Masken deres dekket fint over fjeset så ingen skulle gjenkjenne dem. Begge to var kledd i en mørk dongeribukse og hvit genser. ''Ja la oss gjøre det eller'' svarte den andre. Han ene som sto til min venstre skulle akkurat til å ta av seg masken, før han til høyre slo til han hardt. ''Au, hva faen var det for!?'' spurte han som ble slått. ''Jeg var ironisk i stemmen din pappgjøk'' svarte han som hadde slått. De virket faktisk som to dumme gutter begge to. ''Ja men hvorfor slår du meg da?'' spurte han til venstre. ''FORDI, jizez christ!'' svarte han til høyre. Jeg tok noen sakte steg bakover, sånn i tilfelle jeg kanskje kunne klare å lure meg unna. Men nei, så pass dum var dem ikke.

 

I det jeg skulle til å snu meg og løpe, kjente jeg to svære armer rundt meg. ''Slipp meg!'' ropte jeg. Han som hadde slått til den andre hadde holdt hardt rundt meg så jeg ikke skulle løpe fra dem. ''Vi slipper deg ikke. Vi vil nemlig vite hvem du er først'' svarte han. Han holdt meg så hardt, at jeg kjente smerter rundt hele kroppen min. Plutselig lå jeg på den harde bakken med denne mystiske gutten oppå ryggen min. ''Ey, hjelp meg'a!'' ropte han, til den andre gutten. ''Hva skal jeg gjøre?'' spurte han som ble slått. ''Jeg vet ikke, argh'' svarte han. ''Hva har jeg gjort dere?'' spurte jeg, livredd. Alt jeg ba om nå, var at Jennifer skulle finne seg fram til meg så fort som mulig. Jeg var livredd. ''Du har ikke gjort oss noe, vi vil bare vite hvem du er'' svarte han som satt på ryggen min. I det jeg skulle til å svare, kunne jeg høre noen rope navnet mitt. ''*DITTNAVN*!'' ropte Justin sin stemme. Jeg snudde hodet mitt, og kunne se Justin løpe med hetten over seg, og en hvit lue som gjorde han ugjenkjennelig.

 

''Kom dere vekk!'' ropte Justin sint, og dyttet alt han hadde hardt i han som hadde sittet på ryggen min. Han landet hardt ned ved siden av meg, og det var jo av den grunn at Justin hadde dyttet så hardt. Justin tok tak i armen min og dro meg kjapt opp, og omfavnet meg i en klem. ''Er du gal!?'' ropte han til meg, skjelven i stemmen. ''Jeg skulle lete etter deg!'' svarte jeg. ''Du trengte ikke det, jeg klarer meg!'' svarte Justin, og presset meg enda hardere i armene sine. ''Du skal aldri gå ut alene! Ingen skal skade deg'' sa Justin. Han kysset meg fort på pannen, og slapp meg. Jeg kunne se han ene gutten ligge å vri seg i smerter med han andre over seg. ''Hvem faen er dere to!?'' spurte Justin aggresivt. Han gikk mot begge to som lå på bakken. ''Justin, vær forsiktig'' sa jeg bak han. ''Justin!?'' spurte han ene som lå på bakken, men som ikke lå og vridde seg i smerter. ''-Justin Bieber? Ikke slå meg, det er bare meg..'' sa gutten, og tok av seg masken.

 

 

Hva tror dere skjer? Hvem tror dere det er? :-)

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
04.10.2013 / 18:39 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 7 #2

''Jeg er for faen ikke belieber, jeg er en venn!'' svarte Jennifer.  ''Jeg tror ikke på deg'' svarte damen. Jeg snudde meg. ''Hallo dette er viktig'' sa jeg plutselig. ''Ah.. Det er deg ja. Ja beklager. Justin løp ut døren der'' sa damen, som tydeligvis kjente meg igjen. Vi nikket, og begge to sprintet ut døren. Det var to retninger som møtte oss. ''Tørr vi å splitte oss eller?'' spurte jeg andpusten. ''Hvis det er det så må til.. Du tar høyre, jeg tar venstre. Finner vi ingenting, så kommer vi tilbake innen ti minutter'' sa Jennifer rolig. ''Deal!'' Var det siste vi begge sa før vi løp hver vår retning, for å lete etter Justin.

__________________
 
Jeg hadde faktisk sprintet langs hele veien. Det eneste som skremte meg var hvor svært få mennesker det faktisk var utpå gaten, og det skjønte jeg forsåvidt. Alle var på konsert, så jeg hadde ikke forventet noe mer. ''Unnskyld meg!'' ropte jeg, til en mann som satt alene på en benk for seg selv. Han stirret opp mot meg med et spørsmålstegn, og det var da jeg tenkte hvor dum jeg faktisk var. Disse folkene her kunne ikke engelsk, trodde jeg. Skulle jeg slå til med mine spanskkunnskaper fra skolen? ''Hola! Hablas Inglés?'' spurte jeg, om han kunne engelsk. ''Si si'' svarte han. Heldigvis for meg, så kunne jeg slå til med mitt engelske språk. ''Okei takk Gud. Har du sett en gutt løpende her?'' spurte jeg nysgjerrig, ivrig og spent. Mannen begynte å tenke seg om. ''Det er masse løpende gutter her skal du se'' svarte han, med en dårlig engelsk. ''Men Justin Bieber. En tynn, høy gutt med litt muskler. Brunt hår, solbriller, svart bukse og en skjorte'' sa jeg utålmodig. ''Aha, si si. Løp den veien, løp løp'' sa han. Jeg nikket, og fikk ikke sagt takk engang før jeg sprintet mot veien han hadde løpt. 
''JUSTIN!'' ropte jeg, men null svar. Jeg tok opp telefonen min for å sjekke hvor lang tid det hadde gått siden sist, men jeg kunne jo faktisk ikke snu nå. Denne mannen hadde fortalt meg at Justin hadde løpt i denne retningen, så jeg måtte sende melding til Jennifer. ''En rar mann på en benk så Justin løpe min vei. Kom hit du også! Løp helt til du ser meg, kjapp deg. Jeg er alene, og det er skummelt'' skrev jeg. Og jeg hadde rett også, jeg var plutselig i et veldig ukjent strøk. Mørkt, og ikke minst kjølig var det blitt. ''JUSTIN'' ropte jeg enda engang. Fortsatt ingen svar. ''Er det Bieber du leter etter?'' spurte en stemme bak meg. Jeg så en liten, gammel mann kledd i en svart skinnjakke og dongeribukse. ''Ja, har du sett han?'' spurte jeg utålmodig. ''Ja selvfølgelig. Den unggutten løp den veien for knappe noen minutter siden'' svarte mannen meg. Jeg nikket, og fortsatte i samme retning.
Nå var jeg faktisk lei av å løpe. Jeg var sliten, og måtte stoppe opp for en pause. ''Justin.. Vær så snill'' mumlet jeg lavt for meg selv. Det eneste levende jeg kunne se var en liten fugl som spiste brød nede på bakken ved siden av meg. Jeg tok opp mobilen min, men fortsatt ingen svar fra Jennifer. Var det mulig? Gikk det bra med henne mon tro? Jeg hadde gåsehud inni meg, med tanke på hvor jeg var, hvor Jennifer var eller ikke minst Justin. Og med min dårlige retningssans kunne jeg vanskelig finne tilbake, med mindre jeg ble plukket opp av noen randome mennesker. Jeg satt meg litt på en benk for å få igjen pusten min mens jeg så ned i bakken. Tårene presset selvfølgelig på, for nå savnet jeg å ha mamma ved min side. ''Justin..'' mumlet jeg lavt for meg selv. ''Ahh.. Bieber?'' spurte en mørk stemme. Jeg tok fort opp hodet mitt, og kunne se to skikkelser med hvite masker på seg. Hva søren? ''Hva?'' spurte jeg nysgjerrig mens hjertet mitt hoppet. Hvem var disse menneskene? ''Bieber. Justin Bieber. Medlem av the Wild Kidz, har jeg rett haha?'' spurte han ene og la til en latter. Jeg var fucked.
hey
Hvem tror du det er??
Rano

{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
04.10.2013 / 15:08 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 6 #2

Heisann:) Da er jeg ferdig med prøver og sånt for uken. Så kommer historieoppdateringen deres!


. De var ihvertfall ute etter oss'' sa jeg rolig. ''What? Tuller du med meg?'' spurte Jennifer. ''Nei det var sykt skummelt!'' svarte jeg. ''Men vi er trygge nå, det er det viktigste. Dessuten var det et kjempe dumt valg av oss å bare dra uten sikkerhetsvakter, det må ikke skje igjen! Jeg skal styrke det'' sa Justin. ''Styrke hva?'' spurte vi i kor. ''Sikkerheten. Det er ikke trygt for dere å dra uten videre på gaten. Ihvertfall ikke når..'' Men Justin sa ikke noe mer. ''Justin..?'' spurte jeg. ''Hva?'' svarte han igjen. Justin så veldig stresset ut, nesten litt for stresset. Jeg visste at det var stress å være med i dette kjendislivet, men at det var så farlig? Hadde null anelse. Man måtte jo passe seg hele tiden. ''Hva?'' spurte han igjen. ''Hva er det som skjer? Hvorfor er du så stresset hele tiden?'' spurte jeg nysgjerrig. Justin så ikke ut til å ha så lyst til og svare på det, egentlig...

_______________

Justin reiste seg fort opp og gikk kjapt mot meg. Han åpnet armene sine og holdt rundt meg lidenskapelig, og ikke minst hardt. Så hardt at jeg kunne kjenne musklene hans i armen presse seg hardere og hardere, så hardt at det faktisk gjorde vondt. ''Justin..'' stønnet jeg. ''Sorry'' sa Justin. Justin så sint ut, veldig sint. Han begynte å skjelve, og det var da jeg skjønte at ting som hadde skjedd før.. kom til å skje igjen. Og nå fikk Jennifer se den sinte siden av Justin også. ''Justin'' sa jeg atter engang. Jeg skulle akkurat til å ta et steg bort til han, men ombestemte meg fort i det han skrek ut ''NEI!''. Jennifer så redd ut, og prøvde å gå bakover. Av en rar grunn, hadde Justin fått raserianfall. Men var det fordi jeg spurte hva som var galt? Eller var det bare tankene til Justin som fucket opp hjernen hans igjen. Jeg kvapp i det Justin skrek ut på den måten. Justin sine tårer begynte å presse seg på. ''Tilgi meg for dette'' ba han meg, men jeg skjønte ikke hva han snakket om. Jeg rakk ikke å spørre i det han løp ut døren.

 

''Hva skjedde nå nettopp?'' spurte Jennifer, som hadde gjemt seg bak dobbeltsengen. Hun kom sakte men sikkert fram, like blek i ansiktet som meg. Jeg stirret ut mot døren der jeg hadde sett Justin løpe ut av døren. ''Jeg vet ikke, burde jeg løpe etter?'' spurte jeg kjapt. ''Men hva med paparazziene? Kanskje vi bare burde holde oss unna, så han kan roe seg ned litt'' sa Jennifer rolig. Jeg nikket, men hadde helt andre ting på hjernen. Hvordan kunne jeg la han bare dra ut alene? ''Eller nei'' ombestemte jeg meg, og løp selv ut døren i den retningen Justin hadde løpt. Jeg så utover mot gangen mens kroppen min bevegde seg fortere enn stormen. ''Ned trappene'' sa jeg lavt for meg selv, og løp etter. ''*DITTNAVN*!'' ropte Jennifer, og løp etter meg hun også. ''HVOR FAEN SKAL DU!?'' ropte hun, og tok meg igjen. ''ETTER JUSTIN SELVFØLGELIG!'' svarte jeg full i panikk. ''MEN DA FÅR DU IKKE DRA ALENE, VI DRAR SAMMEN! Ta denne hettegenseren!'' sa Jennifer andpusten. Jeg tok imot den grå hettegenseren hun hadde kastet til meg. ''Smart'' sa jeg.

 

Vi tok begge på oss hettegensere og løp ned trappen. ''Hvor tror du han har løpt?'' spurte jeg andpusten i det vi stoppet opp i lobbyen. ''Jeg vet ikke, kanskje til der dere var?'' spurte Jennifer. Jeg tenkte meg om.. Kanskje han løp etter de folkene som var ved oss på stranden? Og visste Justin egentlig noe mer enn han så ut til å gjøre? ''Unnskyld meg. Har du sett Justin Bieber løpende her?'' spurte Jennifer. ''Nei, vi sier ikke slikt til galskap beliebers'' svarte damen bak disken. ''Jeg er for faen ikke belieber, jeg er en venn!'' svarte Jennifer.  ''Jeg tror ikke på deg'' svarte damen. Jeg snudde meg. ''Hallo dette er viktig'' sa jeg plutselig. ''Ah.. Det er deg ja. Ja beklager. Justin løp ut døren der'' sa damen, som tydeligvis kjente meg igjen. Vi nikket, og begge to sprintet ut døren. Det var to retninger som møtte oss. ''Tørr vi å splitte oss eller?'' spurte jeg andpusten. ''Hvis det er det så må til.. Du tar høyre, jeg tar venstre. Finner vi ingenting, så kommer vi tilbake innen ti minutter'' sa Jennifer rolig. ''Deal!'' Var det siste vi begge sa før vi løp hver vår retning, for å lete etter Justin.

hey

 

Hva tror du skjer? :o

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
01.10.2013 / 12:29 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 5 #2

Heisann dere. Planen var å ikke skrive noe historie til jeg var ferdig med prøvene, men ser ut til at noen reagerer sterkt på det i kommentarfeltet. Dere må forstå at jeg kan ikke sette bloggen fremfor skolearbeid, og at jeg har kjempe mye annet å gjøre. Jeg har lovet dere å skrive masse når jeg får høstferie.


Jeg måtte innrømme ovenfor meg selv at jeg var livredd, livredd for at det var dem. De kunne gjøre hva som helst, og spesielt nå. Jeg reiste meg kjapt opp, og kunne se *dittnavn* bli skikkelig redd. ''Slapp av. Bare bli her'' sa jeg fort. Jeg hoppet ned på sanden, og kjente hjertet mitt dunket skikkelig. ''Jeg er redd'' kunne jeg høre min forelskelse mumle. Men hva faen skulle jeg gjøre nå da? Jeg fikk helt panikk.
______________

Justin sitt synspunkt:

 

Hjertet mitt dunket kraftig, men alt jeg hadde i fokus var å beskytte *dittnavn* i tilfelle det skulle skje henne noe. For ingenting kunne skje henne, det fikk ingen lov til. Og det om jeg måtte betale for å leie inn en hel hær for å beskytte henne. Jeg ristet av meg tanken fort, og fokuserte mot buskene som var i bevegelse. I det jeg tok et skritt nærmere, traff et lys meg hardt i ansiktet. Lyset av hva for noe? Jo, svære kamera. Lys fra de svære kameraene som tidligere hadde ødelagt livet mitt. ''LØP!'' hørte jeg noen menn rope, og det første jeg reagerte med var å hoppe over *dittnavn* i tilfelle hun ble skadet. Jeg holdt hardt rundt henne, andpusten. Både meg og min kjære kunne se tre menn løpe vekk for livet fra stranden, og jeg hadde fått så sjokk at jeg ikke rakk å reagere med og løpe etter heller. For mitt eneste mål, var at *dittnavn* ikke skulle bli skadet. ''PUSSIES!'' ropte jeg sint, og kastet en stein alt jeg hadde. Den traff selvfølgelig ikke, for nå var de helt vekke. Hvem var egentlig disse folkene? Jeg hadde en liten følelse. 

 

Ditt synspunkt:
Jeg ristet av meg sanden etter at Justin hadde kastet seg over meg. I et par milisekund lurte jeg på om det ikke var meg de skulle angripe inkludert Justin, men hvorfor var jeg så paranoid egentlig? ''De skremte livshiten ut av meg jo!'' ropte jeg sint, og snudde meg mot Justin. Justin sto bare og så ut den tomme stranden i retningen hvor disse tre mennene hadde løpt. ''Det går bra. Du- jeg mener vi er trygge nå'' sa Justin rolig. Jeg visste ikke helt hvorfor han hadde sagt feil, men tenkte det var helt naturlig. ''Skal vi fortsette, eller vil du dra tilbake igjen til hotellet?'' spurte Justin meg. Vi hadde det jo utrolig fint her, men jeg ville seriøst ikke satse på flere slike episoder. Ihvertfall ikke fra stalkers som var over alt. ''Jeg tror jeg vil hjem.. Ikke noe ment mot deg ltså, jeg lover vennen! Men jeg er så paranoid'' sa jeg rolig. ''Det går helt fint, vi kan heller kose oss på hotellet'' svarte Justin. Godt å ha en person som var forståelsesfull mot meg, og forsto situasjonen min. Tanken min var fortsatt på disse folkene. 

 

''Hæ? Hjemme allerede?'' spurte Jennifer. ''Jepp. Vi ble forfulgt av tre menn tydeligvis. De var ihvertfall ute etter oss'' sa jeg rolig. ''What? Tuller du med meg?'' spurte Jennifer. ''Nei det var sykt skummelt!'' svarte jeg. ''Men vi er trygge nå, det er det viktigste. Dessuten var det et kjempe dumt valg av oss å bare dra uten sikkerhetsvakter, det må ikke skje igjen! Jeg skal styrke det'' sa Justin. ''Styrke hva?'' spurte vi i kor. ''Sikkerheten. Det er ikke trygt for dere å dra uten videre på gaten. Ihvertfall ikke når..'' Men Justin sa ikke noe mer. ''Justin..?'' spurte jeg. ''Hva?'' svarte han igjen. Justin så veldig stresset ut, nesten litt for stresset. Jeg visste at det var stress å være med i dette kjendislivet, men at det var så farlig? Hadde null anelse. Man måtte jo passe seg hele tiden. ''Hva?'' spurte han igjen. ''Hva er det som skjer? Hvorfor er du så stresset hele tiden?'' spurte jeg nysgjerrig. Justin så ikke ut til å ha så lyst til og svare på det, egentlig...

Untitled

 

Hva tror du det er som skjer?

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
29.09.2013 / 18:08 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 4 #2 - lang del

Heisann folkens! I dag skulle jeg skrive maraton for dere, men jeg har dessverre andre skoleplaner jeg må få gjort. For jeg har ikke høstferie enda dessverre, men det får jeg på fredag. Så denne uken må jeg bare satse litt ekstra på skole, så kommer jeg sterkere tilbake i høstferien for dere. Som en unnskyldning, skriver jeg en lang del til dere nå :-)


 

''Vi må kjappe oss, *dittnavn*. Du kan ta bilder av fansen senere, for dette er virkelig ikke det siste du får se av dem'' sa plutselig Justin stresset. Jeg nikket, men fikk heldigvis det perfekte bildet. ''Amazing day, with amazing people'' hadde jeg lagt ved som bildetekst, love it! I det jeg skulle sette ifra meg telefonen og sette meg inn i bilen, fikk jeg selvfølgelig en melding. ''Hot du er;) Forventer en bikini neste gang. -Anonymius''

 _______________

Nå var jeg dritlei. Dritlei over disse meldingene, kanskje jeg bare burde si ifra? Nei, jeg måtte bare late som ingenting. ''Hvor skal vi nå igjen?'' spurte jeg Justin da vi satt oss i bilen. ''Egentlig skal vi direkte bort til øving, nå som Believe turnéen kommer i gang igjen. Vi har som jeg nevnte isted en konsert i Mexico om to dager, og det er min første. Også videre derfra har jeg en uke pause for, og deretter drar vi til Europa. Er litt usikker på landene vi skal der, men jeg gleder meg masse!'' sa Justin glad, veldig glad faktisk. Jeg gledet meg, gledet meg til å oppleve verden. ''Skal meg og Jennifer bli med under øvingen deres?'' spurte jeg rolig. ''Jeg tenkte mer dere kunne dra å shoppe. Ingen kommer til å kjenne dere igjen med det første kan jeg tenke meg, så hvorfor ikke dra litt og utnytte det?'' sa Justin og så ut vinduet. ''Jeg er helt enig med Justin'' sa Jennifer som satt ved siden av meg. ''Flott, men da drar vi og shopper mens dere øver litt'' smilte jeg fornøyd. ''Forresten, du har ikke lyst til å ta en middag med meg i kveld? Vi har ikke rekket å gå ut skikkelig sammen enda'' spurte Justin. ''Jeg er med'' smilte jeg, og gliste fra øre til øre. 

 

Shopping

 

''Når jeg sa dere kunne shoppe mye, visste jeg ikke at dette var deres deifnisjon på mye!'' ropte Justin sjokkert i det vi kom inn i suiten vår, i kjære Spania. ''Vi er jenter, og nå har vi penger! Og det rimte!'' sa Jennifer glad. Nevnte jeg at Jennifer var dum? Hvis ikke, så vet dere det nå. Justin begynte å le mens han satt seg ned ved sengekanten. ''Klokken er 19, og det begynner å mørkne litt. Skal vi ut å spise nå?'' spurte Justin litt utålmodig. ''Kan jeg få lov til å skifte litt? Vil liksom ikke dra på en restaurant med flip flops'' mumlet jeg, og la fra meg den siste shoppingsposen fra Forever 21. ''Selvfølgelig, må skifte selv. Hva om vi møtes om en halvtime nede i resepsjonen?'' spurte Justin og reiste seg opp. Jeg sto en halv meter fra han, og ga han et lite skjevt smil. ''Greit baby'' svarte jeg. Justin tok tak i midjen min og kysset meg på pannen. ''Min jente'' sa han lavt, så bare meg og han kunne høre det. Jeg rødmet skikkelig, og prøvde å gjemme ansiktet mitt litt. ''Ikke gjem deg baby'' sa han og tok opp haken min. Han ga meg et forsiktig kyss på leppene. ''Men jeg går og skifter nå. Tenkte vi kunne gå til stedet, vi trenger mosjon'' fniste Justin. ''Takk da'' lo jeg. Justin bare blunket til meg, før han dro ut døren. 

 

Facebook

 

''Nydelig som alltid'' smilte Justin i det jeg møtte han i resepsjonen. Det var ikke særlig folksomt i resepsjonen heldigvis, kanskje fordi mesteparten var ute og spiste eller noe lignende. ''Takk vennen'' svarte jeg, og ga han et kyss på kinnet. Justin selv var kledd i en dongeribukse og hvit t-skjorte, så dere kunne lett tenke dere til hvor deilig han var. ''Hvor skal vi?'' spurte jeg. ''Jeg leide faktisk en liten strand for oss i kveld, bare sånn for litt alene tid'' sa Justin rolig. ''Seriøst? Du er så romantisk du'' smilte jeg. ''Det er det jeg er kjent for'' sa Justin med et smil, som lyste opp min verden. ''Mr. Bieber. Paparazziene og fansen er vekke nå'' sa en dame bak oss, som jeg gjettet jobbet på hotellet. ''Tusen takk'' sa Justin. Justin leide hånden min og dro meg med bort til døren. Det var seriøst ikke et eneste menneske å se. ''Hvordan klarer du det!?'' spurte jeg sjokkert. ''Ga bare en falsk alarm om at jeg var dratt. Dratt til en annen by. Rettere sagt, nabobyen. Så nå har vi litt fred ihvertfall'' sa Justin fornøyd. ''Du er så badass'' sa jeg. ''Selvfølgelig'' svarte Justin. I det vi åpnet døren, traff en litt kjølig luft oss. Mørket hadde lagt seg over denne vakre byen, og jeg gledet meg masse til kvelden.

 

Justin leide meg gjennom de folketomme gatene, og ikke skjønte jeg hvorfor det var så svært få folk her. ''Er det virkelig så lite folk her i Barcelona?'' spurte jeg. ''Nope, jeg bare har fått folk til å dra andre steder. Det er nemlig konsert med selveste Carly Rae, gratiskonsert faktisk. Og den er sånn 10 minutter unna her! Og hvem vil ikke se henne opptre liksom?'' spurte Justin meg. ''Hm, sant nok. Synd vi skal på middag'' svarte jeg, ironisk. ''Du er dum du. Men hvordan går det med deg? Hvordan har du det?'' spurte Justin. Vi spaserte nedover en trapp som førte oss ned til en liten strand. ''Det går helt greit'' løy jeg. Det gikk aldeles ikke greit, for jeg ble jo forfulgt av Gudene vet hvem. ''Er du sikker? Du virker så stille for tiden. Det virker som du ikke vil dette her'' sa Justin rolig. Jeg kjente sanden treffe tærene mine, litt kaldt faktisk. ''Ja jeg er sikker. Det er bare det at jeg har litt dårlig samvittighet for å bare dra. Og ikke minst er jeg redd, for min egen pappa er ute etter meg'' svarte jeg Justin. ''Men det er selvfølgelig skummelt, så jeg forstår. Du skal bare vite det at ingen får skade deg eller gjøre deg vondt så lenge jeg lever'' sa Justin. Og han sa det på en veldig overbevisende måte.

 

Sunset

 

''Herregud, du er jo bare verdens herligste jo!'' sa jeg, i det jeg så et bord oppå noen steiner som var pyntet med to glass champagne. ''Jo, du vet meg'' sa Justin og gjorde en hairflip. Jeg satte meg ned på den kritthvite steinen, og kunne høre bølgelydene treffe stranden vi satt på. Justin satt seg ned ved siden av meg. Vi nærmest noen fine busker, som gjorde at vi hadde en frisk duft over oss. ''Dette var en sykt spesiell strand'' mumlet jeg, og så meg rundt. For det var jo det, jeg hadde aldri sett busker på en strand før. Og denne stranden var dekket med store, hvite steiner. ''Ja, jeg syntes den var så spesiell. Like spesiell som deg, men bare nesten'' fniste Justin. ''Skål Justin'' smilte jeg, og tok opp champagne glasset mitt. ''Skål baby'' sa Justin, og tok en slurk. I det vi gjorde det, kunne jeg høre noen lyder i busken ved siden av oss. Det gjorde meg nesten paranoid, for hvem som helst kunne være her. ''Slapp av, det er sikkert bare et dyr'' sa Justin, og tok meg i mellom beina hans. Jeg lente meg bakover mens Justin tok armene sine rundt meg. 

 

Justin sitt synsvinkel:

Jeg måtte innrømme jeg satt veldig godt med henne i mellom beina mine. Hun var så fantastisk nydelig, og stemningen var romantisk. Jeg ble nesten nervøs over dette, noe jeg aldri pleide å bli. Hva skulle jeg si? Skulle jeg prøve å være morsom? Kanskje oppmuntre henne litt? ''Jeg ville bare si til deg at du er så fantastisk, og at jeg gleder meg kjempe masse til Ryan og Chaz kommer til oss snart! Tenk da, da blir vi den gøye gjengen igjen'' sa jeg. *dittnavn* snudde hodet sitt mot meg og kysset meg raskt på leppene, og det var helt fantastisk! Jeg smeltet innvendig. ''Jeg gleder meg kjempe masse!'' svarte hun fornøyd. Hun skulle akkurat til å si noe mer, i det vi begge to reagerte på flere lyder i buskene. Jeg måtte innrømme ovenfor meg selv at jeg var livredd, livredd for at det var dem. De kunne gjøre hva som helst, og spesielt nå. Jeg reiste meg kjapt opp, og kunne se *dittnavn* bli skikkelig redd. ''Slapp av. Bare bli her'' sa jeg fort. Jeg hoppet ned på sanden, og kjente hjertet mitt dunket skikkelig. ''Jeg er redd'' kunne jeg høre min forelskelse mumle. Men hva faen skulle jeg gjøre nå da? Jeg fikk helt panikk.

 

 (16) Tumblr

 

 

Hva tror dere skjer? :o

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
29.09.2013 / 15:05 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 3 #2

Husk at handlingen blir mer og mer spennende etter hvert :-)

 

 ''Du gjør meg flau'' svarte jeg, og kjente jeg ble helt rød inni meg. ''Så jeg gjør deg nervøs?'' spurte Justin, og det hviskende inn i øret mitt. Han kysset meg forsiktig på kinnet. Samtidig som han strøk meg nedover på ryggen med sin venstre hånd. Jeg kjente det kile inni meg, og en glede spre seg inn i kroppen min. Kysset gikk fra kinnet, og nærmere munnviken. Selv om jeg hadde kysset Justin en del ganger før, var det alltid like spennende. Akkurat i det jeg kjente i luften at Justin nærmet seg kysset, kunne jeg kjenne vibreringen i baklommen min. Til min uflaks, dro Justin selvfølgelig ut mobilen fra baklommen min.
_______________

 

''Det er bare moren din'' mumlet Justin, og ga meg tilbake telefonen min. Jeg kunne se at mamma sitt navn sto på skjermen, og der hadde jeg virkelig kjempe flaks. ''Hva står det?'' spurte Justin, nesten like nysgjerrig som meg. Jeg leste selvfølgelig opp meldingen høyt, og tolket til meg meldingen samtidig som Justin. ''Hei vennen. Savner deg, og klarer ikke tanken på at du er langt borte fra meg. Har overført et par tusen dollar til deg som jeg hadde på sparekontoen, men jeg gjetter du ikke trenger det? Si ifra hvis Justin gjør deg noe, eller du trenger meg. Kommer med engang. Faren din er på reise nå.. Igjen.. Sikkert fordi alle nå vet at Justin er tilbake. Vær så snill, ikke la han få tak i deg.'' hadde mamma skrevet. En utrolig lang melding var det, og selv om det ikke var gått mer enn 24 timer kjente jeg savnet. ''Så faren din er ute etter både deg og meg altså?'' spurte Justin, for å sikre seg at han hadde forstått det riktig. Jeg nikket, og samtidig som jeg gjorde det gjorde Jennifer en brå bevegelse slik at hun våknet. ''Wow, hva skjer? Dere ser redd ut'' spurte Jennifer. Vi forklarte henne meldingen fra mamma.

 

 Spanne

(velger å hoppe litt i historien)

 

''Utsikten er fin da!'' sa Justin, som satt seg ned ved siden av meg med en liten mojito i venstre hånd. Han kysset meg fort på kinnet, mens jeg kjente vinden i hestehalen. Vi var faktisk i selveste Spania nå, og hadde dratt så og si med engang etter vi landet i Canada. Okei da, to dager etterpå. Men det hadde ikke skjedd noe stort, og Justin og resten av crewet måtte få i gang øvingen igjen til fortsettelsen av Believe turnéen. Med litt nytt da, selvfølgelig. Jeg hadde ikke fått svar fra mr.anonymious heller, noe som gjerne var like greit. Jennifer sto og så utover utsikten sammen med meg hun også. For med engang vi hadde landet i España hadde vi bestemt oss for en spontan båttur. ''Hvor lenge blir vi i Spania Justin?'' spurte Jennifer, mens hun tok en slurk fra en colaboks. Jeg trakk meg litt sammen og lente meg tilbake mot en stang. ''Vi øver i kveld, for vi kan jo koreografien og slikt. Også må jeg ha litt sangkurs igjen, stemmen har gått til helvete etter så mye røyk og skrik. Dessuten må jeg lære meg å kontrollere stemmen selv om jeg er en halvveis røyker, fordi kondisen er ikke helt på topp den heller'' sa Justin. ''Nå ble jeg røyksugen'' sa plutselig Jennifer. Hva? Hun røykte ikke engang? 

 

''Men ja, også hvor går vi videre?'' spurte jeg nysgjerrig. ''Vi drar til Mexico, om to dager. Har noen fantastiske minner derfra! Deretter turer vi bortover til Europa, noe jeg gleder meg masse til. Lurer egentlig på om noen av billettene til disse småkonsertene blir utsolgt, ettersom billettene ble lagt ut i dag.. Scooter promoterte på Twitter, og mange ser positivt på det! Mens andre er veldig negativt. Det var til og med en kjerring som skrev at hun var redd konserten skulle bli bombet, og det med vilje av meg'' sa Justin. Han la til en liten latter, men jeg visste ikke om det var en usikker eller en halvveis ond latter. Man visste liksom aldri noe med Justin, for han var ikke lett å lese. ''Mr.Bieber, vi er ved land nå. En svart mercedes venter på dere rett ved broen, og dere må kjappe dere. Fans, paparazzi og nysgjerrige turister har okkupert stedet!'' ropte en mann. ''Takk Mr.Folkz'' svarte Justin. Båten stoppet opp, og vi kunne høre fansen skrike og grine. Kanskje Justin ikke var blitt noe mindre populær av den grunn at han valgte en litt farlig pause. Varmen traff oss ekstremt, for det var jo midt på dagtid. En stor folkemengde med både kamera og telefon sto tett på stranden i det vi nærmet oss dit mens vi kjapt gikk på broen. Den svarte bilen Mr. Folkz hadde snakket om, sto som avtalt fint parkert og beskyttet av politiet. Fansen var heldigvis under kontroll. Men hver gang jeg så ut mot folkemengden, tenkte jeg på pappa. Tenk hvis han var en av de?

X6 Hamman

 


Tenk hvis han var en av dem som sto i folkemengden og ropte navnet mitt, for jeg kunne aldeles ikke høre en eneste enkeltperson. Kun felles støy, som var masse skrik og roping. Alle var desperat. Jenter i en alder av 14 gråt, og tok bilder desperat. ''Juuustin! Bieber! Imma tell you one time'' sang de og ropte de. Paparazziene dyttet og presset fansen for å ta sine million dollar verdte bilder, og tok ikke hensyn til at andre rundt seg ble skadet. Kaos, det var det rette ordet. Jennifer var vel i sjokk som meg. Jeg måtte ta bilde av det! Jeg tok opp telefonen min så fort som jeg kunne, og filmet hysteriet. Det var helt fantastisk! Kanskje jeg i samme sleng skulle legge et bilde ut på Instagram? Hvorfor ikke? ''Vi må kjappe oss, *dittnavn*. Du kan ta bilder av fansen senere, for dette er virkelig ikke det siste du får se av dem'' sa plutselig Justin stresset. Jeg nikket, men fikk heldigvis det perfekte bildet. ''Amazing day, with amazing people'' hadde jeg lagt ved som bildetekst, love it! I det jeg skulle sette ifra meg telefonen og sette meg inn i bilen, fikk jeg selvfølgelig en melding. ''Hot du er;) Forventer en bikini neste gang. -Anonymius''

 

(30) justin bieber | Tumblr

 

Hva tenker dere vil skje? Det kan hende jeg hopper litt i tid, og det er fordi det ikke er interessant for dere å lese om alt detaljert! Skal prøve å skildre mer, men noen av delene her blir skrevet ekstremt fort også. 

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
28.09.2013 / 17:59 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 2 #2

Tror jeg kjører en runde med litt deler som kommer ut imorgen :-) Er så mye som skjer nå.


 

Vi stoppet opp i garasjen som vi tidligere i helgen hadde vært i, den kjølige. ''Suite nr. 534. Vi tenkte det ville passe bedre for dere ungdommer'' sa en mann, og utdelte et nøkkelkort til Justin. Justin mumlet et lite takk, mens meg og Jennifer sto forvirret og ventet. Jeg kjente mobilen min vibrerte, så jeg tok opp mobilen min. Melding fra et ukjent nummer ja. ''Din egen far er ute etter deg. Sint er han også. Han er ikke den eneste. Pass på;) Soon. -Ukjent''
________________

Hjertet mitt begynte plutselig å slå mye hardere. Jeg skjulte nervøsiteten med engang for at verken Jennifer eller Justin skulle bli mistenksom på noe som helst. ''Hvem var det?'' spurte Jennifer nysgjerrig. ''Ingen, eller jo det var mamma. Hun så brevet mitt og slikt. Men ja, vil ikke snakke om det nå'' løy jeg, og la ved et smil også. ''Jeg skjønner! Du.. Dette går bra, se det fra den lyse siden også da'' sa Jennifer glad. ''Jeg skal prøve, jeg lover'' svarte jeg. ''Good'' svarte Jennifer. ''Bagasjen blir sendt opp av våre medarbeidere. Dere kan hvilke oppe i suiten deres. Ha et fint opphold Mr.Bieber'' sa mannen som hadde delt ut nøkkelkortet til Justin. ''Takktakk'' svarte Justin. Vi dro alle opp til en utrolig koselig suite som vi skulle bo på de neste dagene. Sengen var så stor at alle tre hadde plass. Hotellet var ikke av den høyeste standard, men det var fordi det kanskje var en av få hoteller i lille Stratford. Men fornøyd, det var vi.

tv in bedroom - Google Searcht

 

Jeg hadde vært så opptatt av å nyte utsikten, at jeg helt hadde glemt meldingen jeg hadde fått for knappe minutter siden. Jennifer hadde sluknet i sengen, med Justin ved siden av som så på Tv. Jeg derimot, tok meg en tur på badet med en unnskyldning som "jeg skal bare snyte meg". Hva skulle jeg svare på en slik melding? Følte jeg var en del av Pretty Little Liars eller noe, men nei. Dette var realiteten. Enten måtte jeg sladre til Justin, og være tidenes pyse.. Eller.. Svare, og være modig. Det var den planen jeg hadde i hodet. Svare. Holde det for meg selv. ''Jeg er fullt klar over det. Hvem er du og hva vil du meg?'' svarte jeg kjapt. Jeg så meg selv i speilet. En trøtt jente, alt for trøtt jente. ''*dittnavn*, kom her da! Jeg vil kose!'' ropte Justin fra soverommet. Jeg åpnet døren til badet og kunne se Justin fortsatt ligge i sengen, denne gangen med øynene klistret mot meg istedenfor. Jennifer lå halvdød ved siden av han og snorket. ''Det der er forresten ikke sjarmerende ass'' sa Justin og la til en latter. ''Nei det kan jeg love deg'' lo jeg med. 

 

''Kom her da'' sa Justin rolig. Jeg smilte, og ble helt varm inni meg. Nå begynte det igjen.. Sommerfuglene i magen min.. Jeg la meg tett ved siden av Justin. ''Kom da'' sa Justin, og dro meg halvveis oppå han. Jeg lå faktisk oppå magen og i armene til selveste Bieber. Jeg så rett inn i øynene til Justin, og ble så utrolig sjenert med engang. Jeg så vekk, jeg klarte ikke stirre han så intenst inn i øynene. ''Se på meg da'' sa Justin, med tidenes søteste smil. ''Du gjør meg flau'' svarte jeg, og kjente jeg ble helt rød inni meg. ''Så jeg gjør deg nervøs?'' spurte Justin, og det hviskende inn i øret mitt. Han kysset meg forsiktig på kinnet. Samtidig som han strøk meg nedover på ryggen med sin venstre hånd. Jeg kjente det kile inni meg, og en glede spre seg inn i kroppen min. Kysset gikk fra kinnet, og nærmere munnviken. Selv om jeg hadde kysset Justin en del ganger før, var det alltid like spennende. Akkurat i det jeg kjente i luften at Justin nærmet seg kysset, kunne jeg kjenne vibreringen i baklommen min. Til min uflaks, dro Justin selvfølgelig ut mobilen fra baklommen min.

 

Untitled

 

Hva tror dere skjer?

 

Rano 


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
26.09.2013 / 11:26 / Filed Under: Based on a lie - sesong2

Based on a lie - del 1 #2

Heisann dere! Da er "Based on a lie" tilbake igjen med sesong 2. Jeg kan ikke love dere veldig masse oppdateringer, men jobber så godt som jeg kan med det. Håper dere blir fornøyd :) I dag vil det nok bare komme én del, og det er fordi jeg skal øve til prøve i hele dag. Men skal prøve å få til en liten maraton på søndag! Jeg nevnte for dere også at jeg skulle prøve å få til maraton hver helg, men det blir litt for mye i lengden for meg. Men jeg prøver så godt som jeg kan!


 

*DUNK* sa det i det privatflyet endelig landet i det kjølige området i Canada. Det hadde vært en evig lang flytur, nesten verre enn da jeg tidligere hadde landet i Denver. Kanskje det var fordi jeg allerede hadde hjemlengsel, og aldeles ikke følte meg bra. Var det bare litt jetlag? ''Det står en svart bil utenfor som kjører oss rett til hotellet vi var på sist. Denne gangen er hotellet faktisk beskyttet mot disse slue paparazziene, og vi får litt beskyttelse også. Scooter ansatte litt flere livvakter, spesielt nå med dere to på rømmen'' sa Justin, og virket faktisk litt usikker i det han sa det. Jennifer, som hadde sovet under hele turen, var mer begeistret for dette enn det jeg var. ''Fysøren! Canada! Oss to! Rømmen! No school!'' ropte hun og begynte å danse samtidig. ''Er hun alltid sånn?'' spurte Justin skeptisk. Jeg nikket, og la til en liten latter i det vi kjente den kraftige vinden mens vi gikk ned den lille trappen. På grunn av tidsforskjellen var det nå morgen i kjære Canada, og akkurat blitt soloppgang.

 

Airport

 

''Det er faktisk kaldt her'' sa Jennifer. I det Justin sa det, tok han av seg hettejakken og ga den til Jennifer. ''Men fryser ikke du da?'' spurte Jennifer, og tok imot den grå hettejakken hans. ''Ikke egentlig. For det første er jeg kanadisk, så jeg er vandt med dette. Og for det andre så har jeg masse klær, noe du ikke har. Men opp til deg, jeg kan godt ta den tilbake'' sa Justin og ristet litt på hodet for å fjerne håret i ansiktet hans. Bieber's hairflip you know. ''Neida, takk Biebs'' sa Jennifer og tok på seg jakken. Det var virkelig en herlig følelse å vite at de to kom godt overens. Og når jeg var så langt vekke fra hjemmet,  var det godt å ha med seg sin bestevenninne. ''Du er så stille'' sa Justin i det vi satt oss inn i bilen. ''Er det så rart?'' spurte jeg. Justin ristet på hodet. ''Du er kanskje litt trøtt også, det er jeg'' sa Jennifer, til tross for at hun hadde sovet hele flyturen. ''Ja kanskje litt'' mumlet jeg. ''Da kan vi sove litt på hotellet, før dere to jenter må ut å shoppe noe klær til Jennifer'' sa Justin. Jeg nikket meg enig, og lente meg forsiktig inntil Justin.

 

''Ser ut som alle er godt oppdatert'' sa Justin, og pekte ut mot folkemengden som hadde stilt seg utenfor hotellet så tidlig på morgningen. Den var ikke liten heller, og det var en god blanding av politi, vakter, paparazzi og ikke minst fans. ''Wow, hysteri jo!'' sa Jennifer, som ikke helt var vandt med dette. ''Jeg har savnet det'' sa Justin, med et lite smil rundt munnen. Jeg kunne se blikket hans kun var festet på sine egne beliebers. Savnet i øynene hans var veldig stort, og smilet smittet automatisk over til meg også. Vi stoppet opp i garasjen som vi tidligere i helgen hadde vært i, den kjølige. ''Suite nr. 534. Vi tenkte det ville passe bedre for dere ungdommer'' sa en mann, og utdelte et nøkkelkort til Justin. Justin mumlet et lite takk, mens meg og Jennifer sto forvirret og ventet. Jeg kjente mobilen min vibrerte, så jeg tok opp mobilen min. Melding fra et ukjent nummer ja. ''Din egen far er ute etter deg. Sint er han også. Han er ikke den eneste. Pass på;) Soon. -Ukjent''


Untitled

 

Hvem tenker dere den meldingen er fra? Hva syntes dere om del 1?

 

 

Rano


{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}